Tor Levin Hofgaards blogg

Vi kan ikke snakke tvangstallene ned

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Tor Levin Hofgaard

Tor Levin Hofgaard er psykologspesialist og bloggen er skrevet i perioden han var president i Norsk psykologforening. Han jobber fra 1/1-2020 i MOMENT organisasjon og ledelse. Bloggen er avsluttet.

VGs avsløringer av ulovlig beltebruk er et alvorlige symptom på at vi fortsatt mangler en helhetlige strategi for å redusere tvangen i psykisk helsevern.
Psykologer er en del av systemet. Vi er den største faggruppen med ansvar for tvang i psykisk helsevern. Mange av oss møter daglig mennesker med alvorlige psykiske helseplager; også de som er tvangsinnlagt og som kan oppleve at tvangsmidler blir brukt «hvis liv og helse står i fare».

Gjennom alle årene med djerve tverrpolitiske mål om å redusere tvangen i psykisk helsevern - med strategier og metodeutvikling - vet vi en del om hva som skal til. Vi sier ikke at det er lett, eller at det finnes et perfekt system. Heller ikke at det er gratis. Men erfaringene er der, og det er på tide å omsette dem i handling.

Vi har tidligere oppfordret helseministeren til å nedsette ikke bare et lovutvalg om tvang, men også et faglig utvalg, for å peke ut veien videre. Forslaget fikk tilslutning fra mange i fagfeltet, ikke minst av brukerorganisasjonene. Jeg tror det er på tide at et slikt utvalg kommer på plass for at vi skal kunne spre kunnskap om det som virker. Psykologforeningen vil imøtese en slik prosess med utgangspunkt i noen hovedpunkter:

Høy kompetanse i front

Frivillighet skal alltid prøves først. Det fremgår av lov om psykisk helsevern. Men det har vært lite diskutert hvilke tjenester eller tiltak som må være på plass for at lovkravet skal være tilfredsstilt, enten de skal gjennomføres i kommunene eller i helseforetakene. Vi vet at det lønner seg med høy kompetanse helt i front der hjelpeapparatet møter pasienten: Et kriseteam knyttet til legevakt - med erfarne psykiatere, psykologer og psykiatriske sykepleiere – som kan hjelpe ved psykiske kriser for å unngå innleggelse i psykiatrisk akuttavdeling. Et annet godt alternativ er ambulant akutteam. Det kan reise hjem til pasienter, og tilby oppfølgning hjemme, om det lar seg gjøre, og kan ha et stort tvangsforebyggende potensial.

I Psykologforeningen mener vi det er behov for en felles forståelse og praksis for å sikre at frivillighetens får plass som et reelt førstevalg i psykisk helsevern. Ved naturlige start- og stoppunkter i et pasientforløp bør det derfor innføres systematiske rutiner som sørger for at frivilligheten blir ivaretatt.
Vi bør begynne allerede der vi alle lever våre liv; i kommunene og bydelene. Oppdager vi eksempelvis alvorlig rus eller psykoser tidlig nok, slik at vi kan komme raskt inn med riktig hjelp, reduseres sannsynligheten for bruk av tvang. Hvis vi kobler på kompetansen i spesialisthelsetjenesten, vil et lavterskeltilbud i kommunen kunne gjøre en stor forskjell.

God kommunikasjon

Det er godt dokumentert at det er en tydelig sammenheng mellom redusert bruk av tvangsmidler (eksempel beltelegging) og god kommunikasjon/ individuell brukerinvolvering på avdelingene (BAT-studien Sintef-Helse 2008). Akutteamet ved Lovisenberg sykehus er ett av stedene denne sammenhengen er tydeligst demonstrert. God kommunikasjon var én av suksessfaktorene da avdelingen klarte å reduserer beltelegging med hele 85 prosent. (Veland & Jacob 2014)
Endringsagentene ved Lovisenberg henviser til tre avgjørende faktorer for å redusere bruken av tvangsmidler: Brukermedvirkning, systematisk gjennomgang av episoder der tvang har blitt brukt og fysisk plass på avdelinger. Det er neppe rocket-science å kopiere de grunnleggende grepene på Lovisenberg. Det krever vilje til endring og at man går systematisk til verks.

Tvangsreduserende behandlingsformer

For å sikre frivillighet og reduksjon av tvang er det viktig at behandlingsformer som reduserer bruken av tvang - tas i bruk og er tilgjengelig. I en landsomfattende Multisenter studie (Hustoft et al, 2013) viste det seg at god omsorgsflyt kan være avgjørende for om pasienter legges inn på tvang eller ikke. For å få til det, må vi blant annet ta utgangspunkt i pasientenes hverdagsliv. Det mange trenger er hjelp til å få orden på økonomien, til å gjøre noe med ustabile boforhold og ensomhet. Dette er forhold som verken medisiner eller tvang - eller terapi for den saks skyld - klarer å løse. En nødvendig forutsetning vil derfor være å sikre en systematisk oppfølgning av personer med langvarige og sammensatte hjelpebehov, på tvers av tjenestenivå og tilbud.

Det er ikke til å komme utenom: Bedre behandlingsformer, mindre bruk av tvangsmidler, undervisning og opplæring og rett kompetanse vil ha en pris. Den må vi være villige til å betale. Vi kan ikke snakke tvangstallene ned.

Powered by Labrador CMS