Pasienthensyn forutsetter strenge autorisasjonskrav

Det er en grunn til at det stilles strenge krav til å kunne praktisere som psykolog i Norge: Hensynet til pasientene.

Norske studenter ved Eötvös Loránd University (ELTE) i Budapest har denne høsten fått tommelen ned for sin søknad om å bli innvilget lisens og deretter autorisasjon som psykolog i Norge. Avgjørelsen er tatt av Helsedirektoratet etter at de innhentet nye opplysninger om hva slags kompetanse og ferdigheter psykologistudentene ved Elte har tilegnet seg.

Det er selvsagt dypt beklagelig for studentene som har brukt tid og krefter i den tro at de var underveis mot å realisere yrkesdrømmer som nå likevel ikke går i oppfyllelse.

Det vi samtidig må akseptere er at direktoratet setter pasientenes behandling og trygghet først. Det er Helsedirektoratets oppgave – i hvert enkelt tilfelle – å avgjøre hvem som er kvalifisert til å påta seg oppgaven det er å utrede, diagnostisere og behandle mennesker som søker hjelp i helsetjenestene. Det er en oppgave de er nødt til å ta på det dypeste alvor, både som lovfortolker og ansvarlig for å sikre pasienters rett til trygg og forsvarlig behandling.

De færreste vil være uenig i at det å gi helsehjelp til mennesker i sine mest sårbare situasjoner, krever særskilte kunnskaper og ferdigheter. Det er derfor vi har et lovverk i Norge som tydelig definerer hvem som kan praktisere som sykepleier, fysioterapeut, lege og i dette tilfellet psykolog. Det er også årsaken til at «psykolog» er en egen profesjon med et studieløp som er skreddersydd for å kunne bidra til løse mangfoldet av psykologers oppgaver i Norge.

Profesjonsstudiet i psykologi har, i likhet med blant annet medisinstudiet, en innretning og et formål som skiller seg grunnleggende fra et tradisjonelt bachelor-master løp. Da universitetene gjennomgikk kvalitetsreformen, vektla Stortinget behovet for å utdanne folk som kunne tilby psykologisk behandling.

Profesjonsutdanningen i psykologi har som overordnet mål å utdanne psykologer med en grunnleggende vitenskapelig holdning til og bred kompetanse i å forstå, forebygge og utrede, diagnostisere og behandle psykologiske problemer, samt gi et grunnlag for å utføre alle de viktigste formene for psykologisk arbeid med barn, ungdom og voksne

Forutsetningen for å nå dette målet er et studium som integrerer kunnskap og praksis i en stadig vekselvirkning gjennom studieløpet. Slik trenes studentene opp til et grunnleggende sett med profesjonelle ferdigheter som dreier seg om å forstå problemer, bruke en kunnskapsbase for å finne frem til mest mulig virksom hjelp, og deretter iverksette tiltak.

Innretningen med integrert praksis skiller seg altså vesentlig fra et vanlig bacehelor/master-løp som oftere er rene akademiske utdanninger, og som ikke har spesifisert hvilke typer arbeidsoppgaver kunnskapen skal brukes til å løse. Dette er grunnen til at Psykologforeningen mener at det norske profesjonsstudiet i psykologi er utdanningsmodellen som er best egnet til å løse norsk helsevesens behov.

Det finnes mange veier til kunnskap om menneskers følelser, atferd og tankesett. I Europa finnes det nå godt over 1000 forskjellige masterprogrammer i psykologi. Mange av dem gir samfunnet god tilgang på anvendelse av psykologisk kunnskap til det beste for befolkningen. Noen kan innholdsmessig ligge relativt tett opp mot det norske profesjonsstudiet, som for eksempel det danske kandidatstudiet, mens andre ikke overlapper i særlig grad.
Fordi praksis og teori ofte ikke kombineres, må mastere i psykologi fra eksempelvis Ungarn, Spania, England og Tyskland i mange tilfeller gjennom lange etterutdanninger før de får ansvar for oppgaver som profesjonsstudiet i Norge kvalifiserer til å løse.

Derfor må Helsedirektoratet i sin godkjenningspraksis alltid gjøre vurderinger av hvor godt utdanninger fra utlandet matcher den norske, og om utdanningen gir rett til å praktisere på samme måten som i Norge.

Helsedirektoratet er suverene i sin vurdering av hva som matcher en norsk utdanning, og oppgaver til norske psykologer. Og Psykologforeningen vil advare mot å begynne å kompromisse på kompetansen som kreves for å bli psykolog i en tid der oppgavene profesjonen tillegges stadig øker i kompleksitet og ansvar i utviklingen av pasientenes helsetjeneste.