Nei til mer tvang

I Stortinget skjer det i disse dager en alvorlig og uheldig nyskriving av viktige prinsipper i norsk helse- og rettspleie. Justispolitikerne har grepet definisjonsmakten over hvem som skal utsettes for tvang i psykisk helsevern. Det kan gå veldig galt. 

I en tid der helsemyndighetene forventer betydelig reduksjon av tvang, er det et paradoks at justispolitikerne vil foreta en lovendring som vil føre til en økning av tvangsbruken. Rent prinsipielt åpner de for at samfunnet kan overlate til psykisk helsevern å oppbevare folk som er uønsket i gatene. En slik bruk av psykisk helsevern skjer stort sett ellers i land vi definitivt ikke ønsker å sammenlikne oss med. 

Det har vært en hodepine for justispolitikerne i mange år hva man skal gjøre med mennesker som begår straffbare handlinger, men er kjent strafferettslig utilregnelige, og derfor ikke kan være kandidater til  fengselsstraff, samtidig som de  ikke tilfredsstiller inngangskriteriet (alvorlig psykisk lidelse) for å kunne bli underlagt tvunget psykisk helsevern (tph). 

Den gruppen det er snakk om er altså de som begår lovbrudd som ikke setter eget eller andres liv og helse i fare, men begår gjentatte lovbrudd av samfunnsskadelig eller særlig plagsom art. Antall personer dette gjelder er lite. I følge Advokatbladet utgjør gruppen rundt 20 personer. Altså noe som burde kunne løses uten at grunnleggende prinsipper settes til side. 

Advokatforeningen hevder at lovforslaget som nå ligger i Stortinget nettopp er ”et brudd på grunnleggende, strafferettslige prinsipper”. For psykisk helsevern vil det i prinsippet bety at tjenesten får ansvar for en gruppe som ofte ikke vil ha hjelp, og som vi normalt ikke kan tvinge til det. Det vil bryte med et sterkt prinsipp i Norge om at hjelp av helsetjenestene skal skje frivillig. Unntak fra samtykkebasert helsehjelp er hvis pasienten dømmes til særreksjonen tvunget  psykisk helsevern, eller oppfyller vilkårene i psykisk helsevernloven for tvunget psykisk helsevern og innlegges på det grunnlaget. 

Justispolitikerne på Stortinget er i ferd med å flytte grensen for særreaksjoner til å omfatte en gruppe som i dag har rett til å velge hjelp frivillig. Det er en alvorlig beslutning. Og sannsynligvis er den hverken nødvendig eller virksom. Og den er definitivt ikke fremtidsrettet. 

Hva er alternativet til justiskomiteens forslag? Generelt sett er en utbygging av flerfaglige, integrerte, teambaserte og lokale helsetjenester svaret. Disse må ha lav terskel, de må operere fleksibelt og basere alt de gjør på samvalg. Det vil si at det den som søker hjelp bringer til møtet med oss skal veie like tungt som vår fagkunnskap når mål skal defineres, når behandlingsvalg skal fattes, og når resultatene skal evalueres. 

Dette er en visjon vi deler med helseminister Bent Høie, som har slått fast at den medvirkende pasienten er den store medisinske revolusjonen i vår tid. Denne revolusjonen innebærer en sterk oppgradering av enkeltmenneskets rett til å foreta valg i helsetjenestene. Og denne retten skal gjelde alle. Også de med alvorlige psykiske lidelser, som allerede er underlagt tvang. 

Psykisk helsevern er med andre ord på vei i en helt annen retning enn dit justispolitikerne vil. Ideen om at folk som ikke ønsker hjelp, og som ikke har en alvorlig lidelse, skal tvinges, har ingen plass i denne tjenestens fremtid. Snarere går vi mot en fremtid der det i disse tjenestene nærmest ikke lenger foregår tvangsbruk fordi det finnes gode faglige alternativ, som pasienter selv kan velge mellom. 

Jeg vil oppfordre justispolitikerne til å stanse lovforslaget som nå ligger til behandling, og isteden utforme faglig godt funderte tilbud i kriminalomsorgen som faktisk vil kunne ha effekt. For mer tvang i psykisk helsevern vil ganske sikkert ikke ha det.