Tommy Skars blogg

Alle må forplikte seg til et felles hjerneslagakronym

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Tommy Skar

Tommy Skar er generalsekretær i LHL Hjerneslag. Han har vært kommunikasjons- og markedssjef i LHL, han har ledet LHLs helsefagteam og vært rådgiver for LOs leder. Han har også bakgrunn som kommunal helse- og sosialpolitiker. Skar var vara til Stortinget i perioden 1993-1997.

I oktober sendte jeg og LHL Hjerneslag et brev til Helsedirektoratet hvor vi ba om at det blir satt i gang en prosess for at helsemyndighetene, fagmiljøene og brukerorganisasjonene kan bli enige om hvilket akronym som er best egnet til å beskrive symptomene på hjerneslag, og hvilket akronym som kan bli husket og vil bli brukt av befolkningen. Nå støtter også Landsforeningen for slagrammede (LFS), Norsk Forening for slagrammede (NFS) og Afasiforbundet i Norge dette forslaget.

Bruk av akronym har en todelt funksjon. For helsepersonell er det en beskrivelse av en test utviklet for raskt å identifisere hjerneslag (FAST med engelsk opprinnelse), og for både helsepersonell og brukerorganisasjoner er det en måte å kommunisere symptomer på hjerneslag på til befolkningen med mål om at flest mulig skal huske disse og bruke de når det oppstår en akutt situasjon hvor det er nødvendig raskt å ringe 113.

Erkjennelsen av at det er nødvendig med en enighet om et felles nasjonalt akronym – dersom det er et bidrag til å håndtere forannevnte problemstilling – har også blitt tatt opp i NOU 2015:17 Først og fremst — Et helhetlig system for håndtering av akutte sykdommer og skader utenfor sykehus.

I dag er det i bruk flere akronymer. Når flere ansatte innen helsevesenet sliter med å huske disse, så er det ikke rart at det store flertallet i befolkningen ikke husker dem. Vi kan ikke ha det slik. LHL Hjerneslag har nå, sammen med LFS, NFS og Afasiforbundet i Norge, sendt brev til Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet med en oppfordring om å sette i gang en prosess som inkluderer alle relevante miljøer og hvor man ender opp med ett akronym – eventuelt et alternativ til akronym - som alle forplikter seg til å bruke.

I denne prosessen må man vurdere følgende:

1) Hva er medisinskfaglig mest riktig og dekkende for symptomer på hjerneslag?

2) Hvilket akronym er enklest å huske for befolkningen, og hvilket gjør at man også klarer å huske symptomene og ikke bare selve akronymet når en akutt situasjon oppstår?

3) Er det alternativer til akronymer som vil bidra til å øke kunnskapen om hjerneslag og gjenkjennelsen av symptomer når disse oppstår?

Konsekvensene av å gjøre riktige eller feil vurderinger på spørsmålene over er så store at dette er en diskusjon som må være kunnskapsbasert, ha bred forankring i både fagmiljøer og brukerorganisasjoner, og hvor all prestisje legges til side.

Under Den tredje nasjonale konferanse for hjertet og hjernen 11.-12. februar gikk professor Ulrike Waje-Andreassen langt i å avvise bruk av akronymer for helsepersonell knyttet til å beskrive tester for raskt å identifisere hjerneslag. I NOU 2015:17 pekes det på at akuttutvalgets oppfatning er at et felles akronym bør velges, ikke minst når det planlegges brukt i undervisningsøyemed og opplysningskampanjer.

Dersom det nå gjennomføres en god, grundig og inkluderende prosess, som involverer alle miljøer (helseforetakene, fagorganisasjonene, Norsk Luftambulanse, Nasjonal SLAG-kampanje, brukerorganisasjonene mfl.) - som for øvrig også bør gjennomføres raskt - bør alle som deltar i den forplikte seg til å bruke det akronymet eller den symptombeskrivelsen som blir konklusjonen. Vi som brukerorganisasjoner vil gjøre det, og det oppfordrer vi også andre miljøer om å forplikte seg til.

En beslutning i denne saken må følges opp med en nasjonal hjerneslagkampanje.

Min oppfatning er at Helse- og omsorgsdepartementet og Helsedirektoratet, med helsedirektør Bjørn Guldvog i spissen, har en god, konstruktiv og riktig tilnærming til problemstillingene vi har tatt opp. Vi har stor tillit til at Guldvog og direktoratet nå legger til rette for en god prosess og en klok beslutning.

Til slutt: Det er de 16 000 som får hjerneslag og de femti prosent som kommer for sent til trombolysebehandling vi må ha i tankene. Vi må sammen finne ut hvordan vi kan få til raskere identifisering, diagnostisering og behandling av disse. Alt annet er uvesentlig, og derfor må flere enn oss som brukerorganisasjoner låse prestisjen ned i en skuff og kaste nøkkelen. Utfordringen er herved gitt!

Powered by Labrador CMS