Uten pårørende stopper Norge

Det utføres rundt 100 000 årsverk i den uformelle omsorgen i Norge. Det er om lag på samme størrelse som den offentlige omsorgstjenesten yter. Uten pårørende stopper Norge, men har vi en politikk som gjenspeiler dette?

Utøverne av den uformelle omsorgen er i hovedsak familiemedlemmer. Pårørende er en mangeartet gruppe, og inkluderer mennesker i alle aldre.

Jeg har alltid hatt stor respekt og beundring for den innsatsen som pårørende legger ned. Bestemor er en av mine helter. Da jeg var guttunge fikk bestefar hjerneslag, og han fikk lammelse på den ene siden. Hver dag i sju år måtte bestemor hjelpe han opp og ned fra soverommet i andre etasje. Det gikk ved hjelp av bestefars gåstav, rekkverket og hennes styrke og tålmodighet. De kommunale hjelpetiltakene var begrenset, og hun hadde heller ingen pasientorganisasjon å henvende seg til når hun hadde spørsmål eller behov for råd. En søknad om trappeheis som kunne bidra til at hverdagen ble litt enklere ble innvilget, men da var det for sent. Bestefar døde.

Når jeg som generalsekretær i organisasjonen for slagrammede og pårørende – LHL Hjerneslag – reiser rundt i landet og treffer mennesker som enten er slagrammede eller pårørende, ser jeg mye av det jeg som unge så i situasjonen til bestemor og bestefar. Selv om det har kommet på plass flere gode løsninger og de ansatte i helse- og omsorgssektoren gjør en imponerende jobb, er det fortsatt mange pårørende som føler seg ensomme, mange opplever at innsatsen deres ikke blir verdsatt og de opplever forskjeller i kommunale tilbud ettersom hvor i landet de bor. For eksempel har det flere ganger blitt dokumentert av media og Helsedirektoratet at det er store variasjoner i hvordan omsorgslønnsordningen praktiseres, hvor tildelingen later til å være mer avhengig av hvilken kommune man bor i enn selve omsorgsbelastingen eller omsorgsbehovet.

Etter valget har jeg utfordret alle landets ordførere til å sette seg inn i hvordan situasjonen er for de slagrammede i kommunen de har ansvaret for. Jeg vil legge til at de også må se på situasjonen for de pårørende, og ikke minst hvordan de praktiserer ordningen med omsorgslønn, andre tilbud og informasjon.

Med unntak av dem som har foreldreansvar for mindreårige barn, er ikke privatpersoner pålagt en juridisk bindende omsorgsplikt overfor andre. Den viktigste motivasjonen for de pårørende er kjærlighet og et varmt hjerte.

I årene som kommer står samfunnet overfor en enorm utfordring: Aldringen i befolkningen vil redusere andelen yrkesaktive. I tillegg vil omsorgsbehovet øke. Denne positive velferdsutviklingen gir et press på den yrkesaktive befolkningen fordi det vil bli større etterspørsel både etter arbeidskraft og pårørendeomsorg. Det er et dilemma at økt pårørendeomsorg vil kunne gå på bekostning av arbeidsmarkedsdeltakelse og omvendt. Som Helse- og omsorgsdepartementet har påpekt, vil det derfor være en viktig oppgave å se etter virkemidler som kan gi en optimal fordeling av pårørendeomsorg og arbeidstilbud. Er det for eksempel mulig å øke tilbudet av arbeidskraft uten at det reduserer tilbudet til pårørendeomsorg, alternativt å øke pårørendeomsorgen uten at vi øker etterspørselen eller arbeidskraft?

Departementet og helse- og omsorgsminister Bent Høie har uttrykt ønske om å styrke pårørendestøtten, og de har sendt på høring endringer i helse- og omsorgstjenesteloven. Det foreslås å samle tiltakene rettet mot pårørende i en felles bestemmelse i helse- og somsorgstjenesteloven og en ny pliktbestemmelse om kommunens ansvar for pårørende. LHL Hjerneslag vil nå gjennomgå forslagene, ikke minst det som foreslås rundt omsorgsstønad, for å se om disse er et skritt på veien mot en mer tydelig og helhetlig pårørende politikk, eller om det på omsorgslønnsområdet går bort i fra det som er vårt primære standpunkt: Ordningen må gjøres til en pliktmessig ytelse i kombinasjon med annen hjelp og avlastning.

Pårørende til slagpasienter har mange utfordringer. Tidligere denne måneden omtalte Dagens Medisin en ny svensk studie (Sahlgrenska Academy study on ischemic stroke) som viser at sju år etter slaget hadde partnerne til slagpasienter fortsatt nedsatt livskvalitet. Konklusjonen fra studien er at mange pårørende til slagpasienter får dårligere generell og mental helse, og dette påvirker deres egne aktiviteter og sosiale relasjoner. Det er derfor viktig å tilby pårørende bedre støtte gjennom tidlig innsats og støtte.

Som interesseorganisasjon for pårørende til personer som har hatt hjerneslag, skal vi også gjøre vår del av jobben. Noe av det vi kan gjøre er å bidra med konstruktive innspill til helsemyndighetene og politikerne, og etablere fellesskap og informasjonstilbud, som rådgivningstelefon, likemannstjenester, pasientombud. Disse tilbudene kommer nå i høst.

Det som uansett er sikkert er at det er en lang vei å gå før vi som samfunn har tatt konsekvensen av at de pårørende bidrar til å holde omsorgen i gang. For noen av dem jeg har møtt er jeg bekymret for hvor lenge hjertet kan banke uansett hvor varmt og fylt av kjærlighet det er. Stopper disse hjertene, stopper også Norge.