Pasientenes helsevesen – kan det norske helsevesenet bli enda bedre?

Norske myndigheter har som ambisjon å skape «pasientenes helsevesen». Det er en veldig bra ambisjon som jeg støtter fullt ut. Men hvordan er egentlig vårt helsevesen sammenlignet med andre land?

For de av dere som er ute etter et raskt svar kan man enkelt konkludere på dette spørsmålet; Norge har et fantastisk helsevesen og vi bør være takknemlige for at vi bor i akkurat dette landet. Når det er sagt – det er likevel et faktum at våre resultater ikke når opp målt i forhold til hvor mye ressurser vi legger inn i helsevesenet. Basert på ressursbruken burde vi altså hatt enda bedre resultater.

Bortsett fra Luxemburg (som er mer som en mellomstor by enn et land), har vi det høyeste brutto nasjonalproduktet (BNP) per innbygger i verden (IMF 2014), men vi ligger ikke i front når det gjelder behandlingsresultater og kvalitet.  Gitt hvor viktig helse er for befolkningen og samfunnet, ville man kanskje forvente at vi kom enda høyere på de internasjonale rangeringene.

Det å sammenligne helsesystem i ulike land er en meget kompleks oppgave. Jeg har undersøkt litt og funnet to spennende rapporter som forsøker å gjøre dette.  En er fra Economist Intelligence Unit (2015) og en annen gjort av Commonwealth Fund (2014). Begge er vel anerkjente institusjoner, den første basert i Europa og den andre i USA. Metoden de bruker varierer en del, men interessant nok er resultatene veldig like. Ikke i noen av dem kommer Norge på topp-10 listen når det kommer til behandlingsresultat eller kvalitet.

The Commonwealth fund er fokusert på 11 rike nasjoner (USA, Canada, Autralia, New Zealand, Sverige, Norge, Tyskland, Nederland, Frankrike og Sveits), og de bruker en blanding av indikatorer gjennom en undersøkelse blant både leger og pasienter.

Et av kriteriene som blir målt i denne undersøkelsen er «Patient Centered Care Measures» som ser på kommunikasjon, kontinuitet, tilbakemeldinger, engasjement og pasientpreferanser.

Alt i alt kommer Norge sist av alle landene på dette kriteriet. Hvis du lurer på hvorfor så har jeg tatt ut noen eksempler som viser resultatene i Norge opp mot det beste landet i undersøkelsen.

• I bare halvparten av tilfellene forteller spesialisten om behandlingsalternativene. Tilsvarende tall i Sveits er 92 %.
• I bare en tredjedel av tilfellene oppfordrer fastlegen til at pasienten stiller spørsmål, sammenlignet med 79 % i Sveits og 80 % i Storbritannia.
• Et slående eksempel er at bare 10 % av respondentene i Norge mottar jevnlig informasjon om gjeldende behandlingsretningslinjer.

Det spennende er at flere av kriteriene er avhengig av kommunikasjon, innstilling og informasjonsflyt. Det positive med dette er at vi har gode forutsetninger for å øke kvaliteten i helsevesenet, uten at vi nødvendigvis trenger å gjøre grep som betydelig øker helsekostnadene våre. Et godt eksempel på dette har jeg pekt på i en tidligere bloggpost hvor jeg har skrevet om hvordan industrien kan bidra med god informasjon til pasientene via helsepersonell etter at behandlingen er valgt.

Et annet interessant aspekt ved disse undersøkelsene er at Sveits ofte rangeres blant topp 3. De av dere som har lest mine tidligere blogginnlegg vet at jeg flere ganger har brukt Sveits som et eksempel. Dette er fordi landet har omtrent samme størrelse som Norge og er sammenlignbart på mange områder. Sveits er også et land som kommer helt på toppen når det gjelder internasjonal konkurranseevne og bioteknologi. En kjent politiker i Norge sa en gang at «alt henger sammen med alt», og fokus på et innovativt miljø rundt helse og medisiner vil generere et mer pasient fokusert helsesystem.

Så, for å konkludere – vi kan slå oss på brystet og nyte et av verdens beste helsesystemer, men kanskje burde vi også jobbe sammen med private og offentlige aktører for å gjøre det enda bedre fremover. Legemiddelmeldingen som regjeringen har lagt frem er nok et godt skritt i riktig retning for å sikre dette, men jeg håper vi får flere konkrete tiltak fremover i arbeidet med å lage pasientenes helsevesen.