Nyheter for deg som jobber i helsevesenet

 
  • DM Pharma
  • Annonsere
  • Kontakt oss
  • Nyhetsbrev
  • RSS
  • Facebook
  • Twitter
  • Ledig jobb
  • Logg inn

Blogger


Steinar Thoresens blogg Publisert2017-09-08

Får jeg den best tilgjengelige helsehjelpen i Norge når jeg trenger det?

Helse er ett av de temaene som opptar oss mest. Kantar TNS gjennomfører hvert år et helsepolitisk barometer der ulike samfunnssektorer blir satt opp mot hverandre. I 2017 fant de at helse og omsorg er det området flest mener bør prioriteres. Det er ikke så rart. De aller fleste av oss har en eller flere erfaringer med helsevesenet. Noen gode. Og noen ikke fullt så gode. Likevel er det liten tvil om at vi som bor her i Norge er heldige. Vi har et godt offentlig helsevesen som sikrer oss hjelp når vi trenger det. Uavhengig av om vi er forsikret eller hvor stor inntekt vi har. Dette er en grunnpilar i den norske velferdsstaten, og en av grunnene til at FN mange ganger har kåret Norge til verdens beste land å bo i. Men hva skjer når tilliten til helsevesenet blir svekket? Eller de offentlige prioriteringene ikke stemmer overens med folks prioriteringer og krav til en fullverdig helsetjeneste?

På spørsmål om hva som bør prioriteres høyest i kreftarbeidet mener flest at å sikre tilgang til de nyeste kreftmedisinene er viktigst. Samtidig er bare 1 av 3 nordmenn sikre på at de vil få tilgang til de beste kreftmedisinene dersom de skulle bli syke og måtte trenge behandling på et norsk, offentlig sykehus. Det er ikke uten grunn at nordmenn føler usikkerhet knyttet til dette. I sommer har vi sett flere medieoppslag med pasienter som ikke får behandlingen betalt av det offentlige.

Det er naturlig at det finnes en grense for hvilke behandlinger staten skal betale for. Men det er unødvendig at Norge i noen tilfeller er blant de siste landene i Europa som tar i bruk en ny medisin. Min påstand er at dette ikke handler om prisen på legemidlene, men mer om kostnadseffektivitetsvurderingen som ikke er tilpasset en ny type data. Vurderingen av kost-nytte tar for lang tid i Norge og dette kan skyldes intern prioritering hos myndighetene, men også at studier på moderne kreftmedisin har nye og annerledes endepunkter enn de myndighetene tidligere har vurdert som gullstandard. Utviklingen på dette feltet går fort og andre lands myndigheter vurderer dette åpenbart annerledes i mange tilfeller.

Dessverre tror jeg at vi kommer til å få flere tilfeller av sen godkjenning av medisiner fremover. Med persontilpasset medisin, og mange nye kreftlegemidler på vei kommer små pasientgrupper og stopp av forskning på fase 2 av etiske grunner til å være en vanlig problemstilling. Godkjenning av nye medisiner på basis av fase 2-resultater blir mer vanlig enn før og det skyldes i mange tilfeller at studiene stoppes grunnet svært positive resultater og at det dermed ikke er etisk forsvarlig å starte fase 3-studier når medisinen i stedet kan hjelpe pasienter. Det bekymrer meg at det norske systemet ikke er tilpasset denne utviklingen, og at vi ikke evner å utvikle oss. For Norge må ligge i forkant av denne utviklingen - det er en forutsetning for å nå målet fra Legemiddelmeldingen om rask og lik tilgang på medisiner. For å løse dette må legemiddelindustrien og myndighetene jobbe sammen for å finne gode løsninger og lage et system der vi kan sikre gode kostnadseffektivitetsvurderinger av legemidler, samtidig som systemet er tilpasset fremtidens forskning og ikke går på bekostning av målet om rask og lik tilgang. Tid kan ikke være det viktigste elementet i en forhandlingssituasjon. Noen ganger oppleves det som myndighetene kan trekke ut refusjonsforhandlingene i flere år for å oppnå et bedre forhandlingsutgangspunkt. Det er pasientene som først og fremst taper på en slik strategi.

I det siste har industrien opplevd å bli beskyldt for å bevisst hale ut forhandlinger gjennom for sen leveranse av dokumentasjon. Det er en ting som er helt klart, og det er at industrien ikke har noen insentiver for å hale ut forhandlinger og vente med å sende inn dokumentasjon. Det er viktig for en produsent å få legemidlene sine ut på markedet og i salg så fort som mulig. Jeg mener derfor at disse beskyldningene faller på sin egen urimelighet. Dersom myndighetene opplever at det tar lang tid for industrien å sende inn dokumentasjon bør de stille seg spørsmålet om hvorfor det skjer. Svaret på det mener jeg langt på vei er at systemet har svakheter ved at man spør om dokumentasjon som man kun bruker i Norge eller som ikke er enkelt å fremskaffe basert på den godkjenningsprosessen man har vært gjennom. Jeg mener også at for tidlig innsendelse av dokumentasjon i de fleste tilfeller betyr at legemiddelet blir avvist av de grunnene jeg har pekt på over. Årsaken til at myndighetene etterspør denne dokumentasjonen er for å redusere usikkerhet i beslutningen de skal ta. Dette vil komme fellesskapet til gode ved at vi ikke skal betale for behandling som ikke gir ekstra verdi. Spørsmålet er om de heller kan redusere denne usikkerheten på annen måte. For eksempel gjennom løsninger hvor man ikke betaler hvis behandingen ikke virker så godt som antatt.

Når medisiner ikke blir tatt i bruk av det offentlige fører det til et todelt helsevesen, der noen få har råd til å kjøpe seg behandling selv. Det er en utfordring som rokker ved både den norske rettferdighetsfølelsen, og grunnprinsippet i velferdsstaten vår – nemlig at du skal få hjelp og behandling når du trenger det, uavhengig av inntekt og formue.

Prinsippet om at vi skal ha gratis helsehjelp for de som trenger det er godt. Og viktig. For å hindre et todelt helsevesen er det viktig at politikerne og industrien sammen jobber for å sikre at vi har et system der vi gir norske pasienter tilgang til behandlinger og medisiner som kan forlenge liv og forbedre livskvalitet.

 

 [GM1]Link til blogg

Kommentarer

Kontrollspørsmål for kommentarer   2 + 5 =   (legg sammen tallene for å kommentere)
NB! Dårlig ytringsklima beskrives som et problem i deler av helsetjenesten, derfor har vi en åpning for anonyme kommentarer. Dagens Medisin oppfordrer imidlertid alle til å bruke fullt navn i kommentarfeltet, og kritisk vurdere om man har behov for å være anonym. Fullt navn og identifisering gjør debatten bedre – for alle! Ved å huke av boksen, godkjenner du publisering av kommentaren i artikkelen og Dagens Medisins regler for kommentarinnlegg.


Steinar Thoresen

Medisinsk Direktør i AbbVie siden 2013. Thoresen er lege med spesialisering i patologi og epidemiologi og har tatt en dokorgrad på brystkreft. Han er tidligere leder for nasjonal kreftscreening ved Kreftregisteret og professor ll ved UiB 1999-2013.

Nyheter fra startsiden

KREFTFORENINGENS TILDELINGER 2015-2017

Forskning på lungekreft er den store taperen1

ARBEIDERPARTIETS ALTERNATIVE BUDSJETT

Ap vil styrke sykehusbudsjettene3

NY STUDIE MED NORSKE PASIENTER

– Pasientene tror MR-funnene er fasiten4