Utprøving av nye medisiner i Norge; tid for handling!

Antall kliniske studier med medikament-utprøving er mer enn halvert de 20 siste årene i Norge. Det betyr at færre alvorlig syke pasienter får mulighet til å prøve ut ny innovativ medisin og at norske leger og forskere ikke lenger har anledning til å være med i fronten av forskning på dette viktige feltet. Men det har kommet klare politiske og faglige signaler om endring. Den nye Legemiddelmeldingen er vedtatt av Stortinget og peker på at norske sykehus må samarbeide med industrien for å øke kvalitet og kvantitet på kliniske studier. Stortinget har også vedtatt at helseregistre og biobanker bør utnyttes bedre til klinisk forskning og samarbeid med industrien. Helse-Omsorg 21 strategien peker på det samme og etterlyser handling på feltet. Man hører de samme signaler fra den øverste ledelsen på blant annet OUS og Haukeland Universitetssykehus. Dette var også tema for flere debatter under Arendalsuka. Samtidig er det klare politiske ønsker om å bygge opp en helseindustri i Norge, men dette krever tilstedeværelse av store industriaktører i landet og at disse fortsatt er villige til å legge sin medikamentutprøving til Norge. Nær 100% av alle nye medikamenter og vaksiner på det norske markedet er utviklet og ført fram til godkjenning av farmasøytisk industri.

Til tross for Stortings-vedtak og klare politiske signaler opppleves virkeligheten helt annerledes av de fleste firmaer som driver med klinisk utprøving i Norge. Ukentlig har norske sykehus tilbud om gode og viktige studier. Som det blir takket nei til av ulike årsaker. Det kan være andre prioriteringer på de ulike avdelinger, mangel på fysisk plass og infrastruktur, mangel på kvalifisert personell eller rett og slett en klar negativ innstilling til industrien generelt. Vi opplever også at dette varierer fra helseregion til -region og at fortsatt mye bestemmes av avdelingsledere, som åpenbart velger å overse de vedtak som er gjort av styrende organer. Fortsatt tar godkjenningsprosessen på foretakene og i Legemiddelverket for lang tid og industrien har for mange aktører på sykehus å forholde seg til. Denne ulike praksisen ved norske sykehus fører til at utprøving av nye medisiner og dermed ofte siste behandlingsmulighet for mange pasinenter, blir svært ulikt fordelt i Norge. Ved noen helseregioner forekommer minimalt med slik avansert forskning.

Hva bør så gjøres for å etterkomme Stortingets vedtak?

Sykehusene må settes i stand til å delta i kliniske studier fra industrien gjennom egnet infrastruktur, stillinger og kompetanse. Det enkelte foretak må i styringsdokumenter måles på antall studier og antall pasienter i disse studiene. Leger som deltar i kliniske studier må meriteres på en annen måte enn i dag og kanskje slik kompetanse bør inngå i noen av spesialistgodkjenningene? Danskene har en modell med one-stop-shop for kliniske studier og er sikret en rask og effektiv saksgang med hurtig oppstart og mange pasienter i sine studier. Danmark er på Europatoppen innen dette feltet og det skyldes et nært og åpent samarbeid mellom industri, sykehus og helsemyndigheter.

Jeg hadde gleden av å være leder for medisinsk avdeling i et stort legemiddelfirma samtidig både i Norge og Danmark. Det var som å være i to ulike verdener. Selv om det var samme firma og samme medisiner til utprøving. Det var deilig å være norsk i Danmark. Men vi må snu denne trenden og gjøre det deilig å være norsk her i Norge.