Legemiddelpriser og profitt. Hvordan opptrer Norge i dette landskapet?

Legemiddelindustrien blir stadig angrepet for å ta for høye priser og kun tenke på profitt. Dette gjelder spesielt de nye spesialdesignete kreftmedisinene, men også medisiner mot kroniske alvorlige sykdommer. Det er et faktum at det kun er industrien som utvikler og bringer de nye medisinene til pasientene og at dette tar mange år og koster noen milliarder kroner. De aller fleste lovende substanser når aldri fram til godkjenning, men stoppes i fase 1 eller i fase 2 grunnet manglende kliniske resultater.

Norge har gjennom mange år hatt blant de billigste reseptbelagte legemidler i Vest-Europa. Dette skyldes den såkalte referanseprisordningen som det har vært bred politisk enighet om. Nåværende regjering er ansvarlig for den nye legemiddelmeldingen som har som et av sine hovedmål å sikre billigst mulig medisiner til befolkningen. Dette systemet har åpenbart virket. Myndighetene har i tillegg innført generisk bytte på apotek og norske pasienter får regelmessig medisiner med andre navn enn det legen har skrevet ut. Dette sikrer også lavest mulig pris for pasientene.

Men myndighetene har flere tiltak på lager for å sikre de billigste medisinene for norske pasienter. For behandling av mange og spesielt kroniske sykdommer er det innført anbud hvor pris nærmest er totalt styrende, og det blir spurt lite etter effekt og bivirkninger. For noen legemidler er det også innført tvungen rabatt for å kvalifisere til å delta i anbudet. Anbudene inkluderer de nye legemidlene som fortsatt er under patentbeskyttelse. Når patentet utløper går prisen ned. De samlede legemiddelutgiftene i Norge har vært stabile i en årrekke og øker ikke til tross for at nye, såkalte kostbare legemidler kommer på markedet. Besparelsene knyttet til at legemidler går av patent oppveier utgiftene ved at nye legemidler kommer til.

Det er også innført et komplisert system etter at nye medisiner er godkjent av Statens legemiddelverk i form av helseøkonomiske analyser og senere sentral godkjenning på foretaksnivå. Analysene utføres dels av firmaet selv, dels av Legemiddelverket og dels av Kunnskapssenteret. De nye legemidlene besluttes kun å tas i bruk dersom de blir ansett å være kostnadseffektive, hvilket innebærer at man mener de gir valuta for pengene.

I denne settingen, hvor norske myndigheter gjør store og vellykkede anstrengelser for å holde legemiddelprisene nede, ser vi at den norske stat ved oljefondet investerer tungt i internasjonal legemiddelindustri. Faktisk har den rene avkastning av disse investeringene, vært dobbelt så stor som alle utgifter til legemidler i Norge samlet! Det betyr med andre ord at staten Norge på den ene siden presser prisene på legemidler i Norge ned, mens vi på den andre siden tjener grovt på investeringer der høyere pris i andre markeder kan være avgjørende! Samtidig ser vi at innovasjonsraten innen helse i Norge er svært lav i et europeisk perspektiv og at Norge de siste årene ikke i særlig grad har villet delta i utprøving av nye medisiner. Antall industri-studier er mer enn halvert siste 10 år i Norge. Dette er en situasjon som går utover pasientene, som ikke får prøve de nye medisinene i en kontrollert studie. Samtidig blir norske leger akterutseilt på ny kunnskap.

Med andre ord; staten Norge holder legemiddelpriser nede ved ulike mekanismer og lykkes bra med dette. Norske sykehus og pasienter har klar gevinst av dette i et kortsiktig perspektiv. Samtidig opptrer den norske stat som en profittsøkende investor og tjener store summer på høye legemiddelpriser, spesielt internasjonalt. På meg virker dette rimelig kynisk, spesielt også når vi som et av verdens rikeste land ikke i særlig grad vil delta i utprøving av nye medisiner og har meget lav innovasjonsrate. Dersom de store landene i Europa samt USA opptrådte slik over tid, ville vi neppe stå overfor særlige nyvinninger innen medikamentell behandling av alvorlige sykdommer.

Jeg ser likevel noen positive bevegelser i bildet. HO21 signaliserer vilje til mer samarbeid mellom industri og sykehus, både i form av økt satsning på kliniske studier og økt innovasjon. Den nye legemiddelmeldingen bærer også bud om økt satsning på dialog og utvikling av løsninger som kan tjene både norske pasienter og utvikling av nye medisiner.