En sørgelig legemiddelhistorie anno 2015

På første praksisdag i 2015 fikk jeg henvist en mann på 79 år for øyeblikkelig hjelp-vurdering.
Han har et komplisert sykdomsbilde med tidligere hjerteinfarkt, lett hjertesvikt, forkammerflimmer, høyt blodtrykk, diabetes type 2 og nedsatt nyrefunksjon. Jeg hadde vurdert hjertesvikten hans to år tidligere, situasjonen var stabil og sviktbehandlingen i tråd med retningslinjene.
De siste månedene hadde han følt seg i stadig dårligere form. Flere besvimelsesanfall og tilfeller der han følte seg uklar. På bakgrunn av dette hadde han oppsøkt den nye fastlegen.  Tidligere fastlege var pensjonert.  Ved undersøkelse hos fastlegen var det lavt blodtrykk. Blodprøvene viste forhøyet kreatinin som tegn på nedsatt nyrefunksjon, langtidsblodsukkeret var i normalområdet. Fastlegen lurte på om hjertesvikten var forverret og henviste ham til ultralydundersøkelse av hjertet og klinisk vurdering.
Jeg spør alle pasienter om de har en medisinliste, men samtidig slår jeg gjerne opp i reseptformidleren for å se hvilke e-resepter som ligger der. På den måten kan jeg danne meg et inntrykk av hvilke legemidler pasientene bruker. Pasienten hadde med seg en legemiddelliste fra sykehusets poliklinikk, som var skrevet ut noen måneder tidligere. Så vidt jeg kunne se var behandlingen helt etter retningslinjene. Han fortalte at han hadde vært på sykehuset for å få en gjennomgang av legemidlene. Ved klinisk undersøkelse hadde han lavt blodtrykk og langsom puls. Målt stående var blodtrykket svært lavt. EKG viste forkammerflimmer med langsom hjerterytme. Ultralydundersøkelse viste at venstre hjertekammer var lett svekket, uendret fra undersøkelsen for to år siden.
Hva var årsaken til pasientens dårlige tilstand? Svaret kom da jeg slo opp i reseptformidleren og til min overraskelse så at det overhodet ikke var samsvar mellom resepten som var lagt inn på pasienten og de legemidlene han skulle bruke i følge listen fra sykehuset. Det viste seg at han hadde fått papirresepter på sykehuset i forbindelse med legemiddelgjennomgangen, men siden sykehuset ikke har adgang til e-resept var de gamle reseptene ikke kalt tilbake. Og siden han hadde byttet fastlege var dette ikke oppdaget. Han brukte to ulike betablokkere, både ACE-hemmer og angiotensinreseptorblokker og to ulike blodsukkersenkende legemidler.
Løsningen var å begynne helt på nytt. Alle gamle e-resepter ble tilbakekalt, papirreseptene ble kastet og nye e-resepter ble laget.
Hva er moralen i denne historien? Vi må ha et system som gjør at den siste legen som behandler pasienten alltid kan ha oversikt over alle legemidlene. Fastlegen har et spesielt ansvar for jevnlige legemiddelgjennomganger, men det hjelper lite når selv de beste intensjoner hos andre leger fører galt av sted på grunn av manglende informasjon. Vi skriver tross alt 2015.