Per T. Lunds blogg

Foto: Illustrasjonsbilde, Colourbox

Ingen er ekspert på alt – alle er ekspert på noe

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Per T. Lund

Per T. Lund har vært administrerende direktør i Apotekforeningen siden 2011. Han kom da fra stillingen som adm. dir. i Sykehusapotekene HF. Lund er utdannet farmasøyt fra Universitetet i Oslo.

Kunnskapsmengden og mulige valg vi stilles overfor i helsevesenet, både som behandler og som pasient, øker eksponentielt.  Det er en økende grad av spesialisering i de fleste yrkesgrupper, bl.a. fordi kunnskapen øker kolossalt, og fordi forventningene våre til spesialistene øker i takt med ny viten.

Noen tall kan eksemplifisere hva vi står overfor. Slår jeg opp på Helsedirektoratets hjemmeside, finner jeg ikke mindre enn 192 nasjonale faglige retningslinjer. På helsenorge.no kan jeg lese om ca. 350 ulike sykdommer, og det finnes mange flere. Det finnes langt over 1000 emneartikler samme sted. På mitt eget område vet jeg det finnes over 1500 ulike virkestoff i legemidler, fordelt på 2300 legemiddelnavn, med mange ganger flere ulike pakninger, styrker og former. Ingen kan selvsagt holde orden på dette alene. Blant annet derfor finnes det også ca. 45 ulike legespesialiteter.

For 50 år siden var verden enklere. Da kunne en bygningsingeniør stå for omtrent hele byggeprosessen når et kraftverk skulle bygges, og en skipsingeniør kunne stå for byggingen av et helt skip, kanskje med litt hjelp av en maskiningeniør. I dag er det utenkelig å bygge f.eks. en oljerigg uten et stort tverrfaglig team med svært ulik kompetanse som jobber sammen i et prosjektteam eller i en matriseorganisasjon. Grunnen er selvsagt at alt om bord har blitt så mye mer teknisk avansert og kravene har blitt så mye høyere.

I sykehusene ser vi mye av den samme utviklingen. Tverrfaglige team med ulik, livsnødvendig kompetanse samarbeider om pasienten – og i noen grad også med pasienten. Men det er åpenbart fortsatt noe å hente på organisering av prosessene og samhandlingen.

Det er innenfor primærhelsetjenesten teamprosjektet Pasienten etter min mening har lengst vei å gå. Riktig nok er graden av spesialisering lavest i denne delen av helsetjenesten, men også her er kravet til spesialisert kunnskap stort og økende. Forventningen til spisskompetanse er stor, både fra samfunn og individ. Med stadig økende viten, økende forventinger og nye behandlingsmuligheter, er det opplagt at ikke èn enkelt person kan sitte med hele oversikten. I dag gjelder dette også i primærhelsetjenesten. Det primære blir mer og mer spesielt.

Derfor dukker begreper som tverrfaglige team, samhandling, profesjonsglidning og spesialisering opp også når behandlingen skal skje utenfor spesialistenes domene. Ingen fastlege kan ha full oversikt over hundrevis av mulige diagnoser, men kan henvise pasienter videre til mer enn 40 andre legespesialiteter. Like lite kan det tenkes at en allmennlege skal ha full oversikt over 1500 virkestoff og mulige interaksjoner når pasienten bruke 10 legemidler samtidig. Å trekke inn farmasøytisk kompetanse burde vært en selvfølge. Like lite kan fastlegen ta fullt ansvar for opptrening, opplæring eller ernæring.

Jeg er sikker på at alle aktørene i primærhelsetjenesten må belage seg på nye måter å jobbe i team på. Det mangler mye på infrastruktur, insentiver og ledelse for å få det til i praksis. Ett infrastrukturtiltak vil naturligvis være utvikling av nye kommunikasjonsformer og teknologi. Insentiver handler selvsagt om penger. Og ledelse er først og fremst en utfordring kommunene må håndtere. Uansett må vi organisere oss slik at primærhelseteamene faktisk øker kvaliteten og effektiveten i pasientbehandlingen. Når helsepersonellet ser at dette skjer, kommer resten nesten av seg selv.

Powered by Labrador CMS