Digitaliseringen av det norske helsevesenet

Arbeiderparti-leder Jonas Gahr Støre skriver veldig klokt i Dagens Næringsliv lørdag den 5. november om helserevolusjonen som er på vei. I motsetning til mange andre bransjer, har helsesektoren så langt hengt etter i digitalisering og implementering av e-løsninger for å effektivisere arbeidet. Dette er nå i ferd med å endre seg. I nær fremtid vil vi se digitale endringer og nyvinninger i hverdagen til både pasientene og behandlingsgiverne.

Som lege kjenner jeg igjen den store frustrasjonen mange helsearbeidere føler når de ikke får gjort den jobben de er utdannet til, nemlig pasientrelatert arbeid. Mange leger og sykepleier må bruke store deler av arbeidstiden på papirarbeid og ikt-løsninger som er tidskrevende. Med bedre elektroniske løsninger vil helsearbeiderens tid kunne løses fri fra administrativt arbeid, slik at mer tid og krefter kan rettes inn der hvor det virkelig trengs, nemlig til pasientene. Elektronisk resept og kjernejournal er gode eksempler på slike implementeringer, introduksjonen av disse har bidratt til å lette helsearbeidernes oppgaver. Tid de før brukte på å hente inn pasientinformasjon ved å bla i gamle journaler og på å ringe til andre institusjoner blir nå frigjort ved at den mest sentrale informasjonen er lettere tilgjengelig.

Samhandling mellom behandlere, som for eksempel henvisninger og epikriser, går ikke lenger som brevpost. Elektronisk overføring av slik informasjon er både sikrere med tanke på personvern, og at korrespondansen faktisk kommer frem. Henvisninger går ikke lenger tapt i posten. Det åpner også for digital loggføring av når henvisningen har blitt mottatt og vurdert.

Digitalisering åpner også for at pasientene kan nå sine behandlere lettere. Å måtte sitte timevis på venteværelse eller i telefonkø vil tilhøre fortiden. I fremtiden ser jeg for meg at en større andel av konsultasjoner vil foregå over sikre videokonferanselinjer. Ingenting kan erstatte «den gode samtalen» man har med sin lege, ansikt til ansikt, men det er ikke slik at man alltid har behov for den samme type konsultasjon. Om blodtrykket kan måles hjemme, og verdiene sendes som en sikker «SMS» til pasientens journal, vil en oppfølgingssamtale over nett være å foretrekke for mange pasienter.

Aggregering, tolking og bruk av «big data» i forbindelse med medisin er noe av det som er forbundet med mest optimisme. Det publiseres tusenvis av artikler hver eneste uke. Det er umulig for klinikere å holde seg oppdatert på den siste forskningen. Datamaskiner er derimot veldig flinke til nettopp dette. Big data kan brukes til kontinuerlig oppdatering av anbefalinger og behandlingsalgoritmer for særlig sjeldne sykdommer. Slik data kan også hjelpe klinikere i å stille korrekt diagnose tidligere. På mange sykehus er den første legen man møter gjerne en nyutdannet turnuslege, hvor stor hjelp hadde det ikke vært for turnuslegen om hun ved å taste inn pasientens symptomer og blodprøvesvar inn i sin mobiltelefon kunne få foreslått de mest sannsynlige diagnosene, og tilhørende behandlingsforslag?

Den største utfordringen mot digitalisering av helsevesenet er det gjeldende regelverket. Dagens lovverk som regulerer flyt av informasjon og bruk av data som allerede er samlet inn er ikke tilpasset dagens hyperdigitaliserte realitet. Støre etterspør en avklaring på dette feltet, jeg kan ikke være mer enig. For å kunne høste den fulle gevinsten av et digitalisert helsevesen må politikerne ha en mer fremover lent tilnærming til utviklingen av regelapparatet. Opprettelsen av et direktorat for eHelse og Nasjonalt senter for eHelse-forskning er steg i riktig retning.

eHelse-revolusjonen kan ikke bæres frem av industrien eller det offentlige alene. Aktørene må i større grad enn i dag samarbeide, for at utfordringene kan møtes.