Kirurgien er ung – og lovende

I dag morges fant jeg frem min gamle lærebok i kirurgi, Bailey and Love. Utgaven jeg har er fra 2000, det var morsomt å bla i den. Mange av prinsippene for kirurgien som er beskrevet i boken er lik de vi bruker i dag, men teknikkene virket utdatert og gammeldags. Mye har endret seg i løpet av de få årene boken var trykket. Kirurgi er på mange måter et ungt og dynamisk fag. Vi skal ikke lenger tilbake enn til USA på 1880-tallet for å finne de første beskrivelsene av operasjoner for blindtarmsbetennelse. Utviklingen av antibiotika og moderne narkose- og anestesimidler bidro til at kirurger utviklet faget i en vanvittig fart. Disse midlene bidro til at man kunne tillate seg å gjøre større inngrep uten at pasienten hadde smerter. Den siste tiden er det derimot teknologiske fremskritt som har skjøvet faget fremover; seksten år siden i dag ble den første transatlantiske operasjonen utført, kirurgen satt foran en konsoll i New York og pasienten lå koblet til en operasjonsrobot i Frankrike.

Også her i Norge bidrar vi til utviklingen av kirurgi som et moderne håndverk. Som et eksempel på denne utviklingen vil jeg løfte frem min kollega Dejan Ignjatovic på Akershus Universitetssykehus. Han har de siste årene jobbet for å kartlegge i detalj anatomien i buken. Ved å gjennomføre CT-undersøkelser med spesielle protokoller og samarbeid med kollegaer i Sveits har han laget detaljerte fremstillinger av pasientenes individuelle anatomiske forhold i forkant av teknisk krevende operasjoner. Med det siste innen digital teknologi har CT-bildene blitt bragt til live ved å lage 3d-utskrifter. Teknologien har kunnet tillate omdannelsen av kompliserte strukturer til håndfaste, fargekodede, modeller som kirurgen har kunnet studere før inngrepet. Jeg spår at dette kan bli standard praksis innen mange typer kirurgi innen kun få år. At kirurgen har førstehånds kjennskap til strukturene i pasientens kropp før inngrepet er utført, er noe jeg tror pasienten selv vil forlange. Det vil kunne bidra til å bedre kvaliteten på inngrepet og å redusere faren for uønskede hendelser som for eksempel per-operative blødninger.

UTSKRIFTER: Detaljerte tre-dimensjonale utskrifter av blodårene som forsyner første del av tykktarm og siste del av tynntarm.

I mange miljøer kan man tidvis støte på skepsis til moderne teknologi og digitalisering. Den er ukjent og kan virke skremmende. Legebestanden har ikke vært skånet for denne skepsisen; jeg husker hvordan mange leger var kritiske til digitale journaler da jeg begynte som ung turnuslege. Nå er slike journalsystemer standard, og ingen kan se for seg en tilværelse uten. Tilsvarende skepsis hadde man til elektroniske pasientkurver og til at elektronisk talegjenkjenning skulle erstatte skrivestuene. Jeg innrømmer gjerne at ikke alle nyvinningene som har blitt innført i løpet av min tid som lege har vært suksessfulle. Tiltak som skulle redusere papirarbeid og administrative oppgaver endte opp med å bli tidstyver som tok fra oss både autonomi og tid sammen med pasientene.

Nettopp derfor er det spesielt viktig at brukerne, både helsearbeidere og pasienter, er med på utviklingen av nye løsninger. Vi er nødt til å vise initiativ og interesse for innovasjon slik at produkter og løsninger som hjelper oss gi bedre behandling blir løftet frem; hjelpemidler til å kunne gjøre det lettere for gamle og syke å bo i sene egne hjem lenger, automatiske varslingssystemer inn til sykehus og fastleger slik at hjelpen kommer raskt frem når den trengs, og både medisinsk og kirurgisk behandling som er skreddersydd hver enkelt pasient.

Nyvinning og teknologiske fremskritt er ikke en reise fra ett punkt til et annet, men heller en kontinuerlig utvikling og forandring, den snor seg evig fremover mot stadig forbedring. Når man står ved utviklingens ytterste utpost kan det se ut som knoppskyting i mange forskjellige retninger, men om en vender blikket bakover ser man alltid tydelig rød tråd.