Lisbet Rugtvedts blogg

Helsepolitisk barometer 2018 - replikk

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Lisbet Rugtvedt

Lisbet Rugtvedt var fram til 31. desember 2018 generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen og har vært statssekretær i Kunnskapsdepartementet. Hun har også vært stortingsrepresentant og byrådssekretær for kultur i Oslo kommune.

De siste dagene har jeg tenkt og tenkt… på en debatt her for noen dager siden. Debatten gjaldt framleggelse av Kantar TNS sitt helsepolitiske barometer. Det kan være mentalt krevende å være tilhører når en er litt engasjert. Med plass på første rad, må en også forsøke å føre et vennlig og høflig kroppsspråk. Samtlige deltakere i debatten hadde sete i Stortingets helse- og omsorgskomite. Det var også kloke innlegg, det må understrekes. Men noen utsagn her har jeg brent inne med en del replikker til.

Debatten åpnet med diskusjon om at nesten halvparten (44%) av norske velgere mener at vi har et helsevesen hvor vi ikke har lik tilgang til behandling ved sykdom, uavhengig av personlig økonomi. Fra den ene fløyen ble dette tolket som et håndfast bevis for brutale klasseforskjeller i det norske helsevesenet, mens den andre fløyen syntes å mene at folk var feilinformert eller noe slikt. Problemstillingen reiser spørsmål om tilliten til en bærebjelke i velferdssamfunnet – det at vi har lik tilgang til best mulig behandling om vi blir syke. Den burde ledet politikerne til refleksjoner om hva vi vet og ikke vet om faktisk forskjellsbehandling. De burde også spørre seg hva det kan skyldes at tilliten til lik behandling er så frynsete. Det foreligger noen undersøkelser som kan tyde på at det faktisk er visse sosiale forskjeller i tilgangen til behandling i våre sykehus. Vi trenger mer kunnskap om dette. Men kanskje trenger vi først og fremst å adressere det faktum at tilliten er så tynnslitt. Lav tillit til det offentlige helsetilbudet vil i seg selv forsterke tendensen til todelt helsevesen ved at folk tegner forsikringer og ved at skatteviljen blir lavere. Tilliten må vinnes gjennom at folk erfarer å få god behandling, men også ved at vi alle bestreber å skape et rett bilde av helsesektoren i Norge.

Debattens neste tema tok utgangspunkt i at over halvparten av velgerne synes regjeringen gjør for lite for å møte utfordringen med økende sykdomsbyrde og flere eldre, og bare 45% tror at det offentlige vil gi oss de helsetjenestene vi behøver når vi blir eldre. Igjen: Tilliten til helsetjenestene er ikke så høy som den burde vært. Temaet ledet til en diskusjon blant politikerne om «bærekraften» i velferds- og helseordningene våre. Fra den ene fløyen kom ramsalte påstander om nedskjæringer som kan forklare at folk er i ferd med å miste trua.  Fra den andre kom løfter om innføring av nye egenandeler, ikke minst hadde representanten for de ferskeste regjeringspartiet sans for dette. En representant for et toneangivende regjeringsparti smalt i bordet at folk ikke kan forvente så mye gratis helsetjenester i framtida. Da må jeg innrømme at jeg sleit med kroppsspråket der jeg satt. Hvis noen bakover i salen så en tynn liten røykstrime som steg opp fra første rad, så kom den ut av mine ører. Ærede medlem av Stortingets helse og omsorgskomite. Det er ingen slik ting som gratis helsetjenester i Norge. Alle som er det minste i stand til det, må betale en forholdsvis høy andel av inntekten i skatt for å være med å spleise, samt at vi bruker av vår felles oljeformue. Dere som er satt til å forvalte våre felles midler, bør ha respekt for at vi vil ha igjen gode helsetjenester med lave egenandeler. Og vi må trygghet for at vi alle får etter behov, når vi har ytt etter evne. Og dere som ser hvor viktig skattekronene våre er, ikke minst når oljeformuen krymper, bør stå på for å overbevise oss om at vi kan ha tillit til rettferdighet og høy kvalitet i helsetilbudene.

Sånn, det var godt å få sagt det.

Powered by Labrador CMS