Lisbet Rugtvedts blogg

Den norske sultkatastrofen

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Lisbet Rugtvedt

Lisbet Rugtvedt var fram til 31. desember 2018 generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen og har vært statssekretær i Kunnskapsdepartementet. Hun har også vært stortingsrepresentant og byrådssekretær for kultur i Oslo kommune.

Mens en regjeringskrise kan være under oppseiling på grunn av drivstoffavgifter og bompenger, har Dagbladet skrevet rystende om sult ved norske sykehjem. Ingen har leet et politisk øyelokk. Hvorfor er det ingen som blir sinna og forlanger handling? Halvparten av dem som bor på sykehjem er underernærte. Selvsagt er ikke dette noe enkelt tema, men det er mange eksempler på at de kommunene som satser systematisk på å vekke matlyst, tilpasse dietter og gir god nok hjelp til selve spisingen, når resultater. På våre Facebooksider har det vært sterkt engasjement fra pårørende etter Dagbladets artikler. En skriver om sin mor: «Fant henne mange ganger med mat foran seg som ikke var rørt når jeg kom på besøk, og beskjeden fra personale var at nå kunne hun ikke spise lenger…. Prøvde å fortelle at hun trengte hjelp, men. . . . Noen som snakker om "passiv" dødshjelp?.»

Det verste er at det slett ikke er nytt at mange syke eldre er underernærte og ikke får god nok hjelp. Når dette mottas med så stor ro, er det fordi vi har vendt oss til denne norske sultkatastrofen? Svaret fra Bent Høie er at det skal komme en statlig handlingsplan til våren. Det er bra, men det er ikke et godt nok svar. Han burde filleriste kommuner som lar sine syke eldre sulte. Dagbladet har intervjuet Liv Helene Jensen som nylig har publisert en forskningsartikkel om tiltak mot underernæring hos sykehjemsbeboere. Hennes konklusjon er at dette kan vi gjøre noe med, og det viktigste er rett og slett å gi bedre hjelp til å spise. Det holder ikke å bare sette mat foran en person som har glemt hvordan det er å spise.

Jeg er sikker på at det er svært få som leser disse sakene uten å bli opprørt. Det merkelige er at det ikke gir seg utslag i debatter og protester og strakstiltak. At vi kan leve med en stille og langsom sultkatastrofe år etter år. Det er mange mangler ved norske sykehjem som vi ikke får løst i en fei: mangel på kompetanse - for få leger, sykepleiere, helsefagarbeidere. For få som lager maten selv, slik at institusjonspreget kan dempes og måltidene bli noe mer en foring. For mange som feilmedisineres, for få som får rørt på seg i frisk luft. Men vi kan ikke vente med å passe på at folk får mat. Det må være mulig å få gjort noe med dette nå.

Dessverre håndteres ikke sultkatastrofer i fattige land alltid så bra heller, men ingen ville komme til å kommentere en internasjonal sultkatastrofe med å vise til at det må lages en statlig handlingsplan og utarbeides en kompetansestrategi. Vi ville alle tenke: Hvordan kommer vi raskest mulig i gang med hjelp?

Beskjeden må være glassklar: Ingen skal sulte i Norge fordi de ikke får god nok hjelp til å spise. Hjelpen må gis fra og med neste måltid. Vi skal alle dø en dag, men det er ikke er sult vi skal dø av i Norge.

Powered by Labrador CMS