Ny trygghetsstandard i sykehjem

I en rekke kommuner og sykehjem er det nylig gjennomført tilsyn med tvungen somatisk helsehjelp etter pasient- og brukerrettighetslovens kap 4A. Brudd på bestemmelsene som skal sikre beboerne på sykehjem mot ulovlig tvang ser ut til å være utbredt. I vårt land er vi enige om at ingen skal utsettes for tvang uten at det foreligger en god begrunnelse og lovlig grunnlag for et unntak fra hovedregelen. En viktig forutsetning for tvangsinngrep er at det er gjort en vurdering av hvorvidt personen det angår forstår sitt eget beste. Manglende systemer for å sjekke ut samtykkekompetanse og manglende journalføring av samtykkevurderinger er noe av det som påvist gjennom tilsyn. 

Alle er innforstått med at det kan være nødvendig med beskyttelsestiltak og tvangsgrep. Men vi skal ikke finne oss i at dette tas lett på ved at formaliteter ikke blir fulgt. Noen ganger brukes tvang mot personer som er urolige, fordi de ikke får komme ut i frisk luft og bevege seg. Noen har smerter, angst eller behov de ikke klarer å gi uttrykk for. Målet må være at den enkelte blir sett og forstått, slik at en kan komme i forkant av hendelser som kan utløse behov for tvang. Mangel på generell helsefaglig kompetanse og mangel på demenskompetanse ved sykehjemmene kan være en årsak til at en ikke lykkes godt nok med dette, og at ikke riktige formaliteter blir fulgt i forbindelse med tvang.  

Da Norge i fjor skulle rapportere for vår oppfølging av den internasjonale konvensjonen mot diskriminering av mennesker med funksjonsnedsettelser (CRPD), skrev Likestillingsombudets i sin rapport at: Personer med utviklingshemming og personer med demens er utsatt for betydelig bruk av tvang … Dette er ikke i tråd med CRPDs artikkel 17 om personlig integritet …»

Helseministeren har satt i gang et utvalg som skal utarbeide et nytt kvalitetsutviklingssystem for sykehjem, eller trygghetsstandard. Ulovlig bruk av tvang, og kvalitetssvikt som medfører unødvendig mye tvang, er noe av det en slik trygghetsstandard må gi bedre vern mot. Selv om helseministeren har forutsatt at nye standarder skal kunne gjennomføres innen dagens økonomiske og juridiske rammer, burde det være mulig å ha høye ambisjoner for utvalgets arbeid. Det er mange sykehjem som allerede gir et veldig godt tilbud, men kvalitetsvariasjonene mellom kommuner og innad i kommuner er altfor store. En minimumsambisjon må kunne være at alle skal kunne heve seg på nivå med de beste. Da må det kommuniseres tydelig hvilke felles kvalitetsmål en skal strekke seg mot. Arbeidet med kvalitetsutvikling må ta utgangspunkt i sykehjemsbeboernes behov. Medvirkning for beboere og pårørende må både være en rettighet og et mål i seg selv, men også som verktøy i kvalitetsarbeidet.

Det nye kvalitetsutviklingssystemet må ikke ende opp i et tidkrevende skjemavelde. Det må tas hensyn til hva som gir en god balanse i forholdet mellom ressursbruk til rapportering og tid til oppfølging av sykehjemsbeboerne. Det må ikke være tvil om at det er beboernes opplevde grad av trygghet, trivsel og helse som er det viktigste målet på kvalitet.