Likeverdig omsorg i alle kommuner

Norge er en velferdsnasjon, men oppfyllelsen av våre velferdsrettigheter er i stor grad delegert  (inntil videre!) til 428 kommuner. Fordelen er kort avstand mellom beslutningstakere og brukere av velferdstjenestene. Ulempen er store forskjeller mellom kommunene, og at våre formelt like rettigheter oppleves ulike i praksis. Det er også et problem at vi av og til får et svarteperspill mellom stat og kommune: Ordførere kan skylde på at staten ikke sender nok penger eller lager uklare lover, statsråder kan skylde på at kommuner ikke gjør som de får beskjed om eller prioriterer feil.

Regjeringen baler nå med to av Frps gamle kjepphester innen eldreomsorgen, som har til hensikt å sikre innbyggerne mot urimelige kommunale forskjeller. Det ene dreier seg om å innføre en ny form for statlig finansiering av omsorgssektoren. Det andre dreier seg om å innføre en rett til sykehjemsplass.

Det er ikke noe nytt med statlig finansiering av omsorgssektoren. I følge SSB bruker kommunene over 100 milliarder av de såkalte frie midlene fra staten til omsorgstjenester. Det nye som regjeringen vil prøve ut er mer detaljerte tildelingskriterier og budsjettrammer vedtatt av staten.

Stram styring av kommunenes pengebruk er en mulighet for å jevne ut variasjonen mellom kommunene, men dette kan få bivirkninger. Det kan svekke det lokale ansvaret og gjøre at budsjettproblemer i en kommunal sektor flyttes over på en annen. Politikk handler alltid om å prioritere, og det er vel ingen grunn til at ikke de lokale folkevalgte kan ha like god vett på å prioritere omsorg som de som befinner seg i Oslo.

Den andre av FrPs store eldreomsorgs-kjepphester er lovfestet rett til sykehjem. Heller ikke det er banebrytende nytt. Retten finnes allerede. Ender dette med en plikt for kommunene til å føre ventelister, blir det ikke til hjelp for de som har omsorgsbehov. Skal det ha noe for seg å innføre noe nytt her, må det dreie seg om å tydeliggjøre kriterier slik at vi kan få mer forutsigbarhet rundt plasstildelinger. Det kunne være nyttig med bedre sikring av at det virkelig er helsefaglige argumenter som gjør at en får avslag og ikke kommunale kapasitetsproblemer.

Et like stort problem som varierende sykehjemdekning i kommunene, er variasjonen i kvalitet. I Norge bør alle som har behov for det ha rett til heldøgns pleie med høy kvalitet, hvor den enkeltes behov og verdighet ivaretas. I dag er det store variasjoner både innad i kommuner og mellom kommuner. Helseministeren dro nylig i gang et arbeid for å utvikle kvalitetsstandarder for sykehjem. Dette er et viktig arbeid.

Nok penger og tydelige lover og regler er viktig for at kommunene skal forvalte sitt ansvar på en god måte, men ikke tilstrekkelig. Riktig kompetanse, positive holdninger og muligheter for brukermedvirkning, er blant de andre forholdene som må være på plass for at vi skal oppleve gode og likeverdige tjenester. Regjeringen skal ha mye ros for å ha vilje til å gå inn i problemstillinger om variasjon mellom kommunene på en offensiv måte. Men statlige tiltak som er mest symbolpolitikk og ikke forholder seg til den kommunale virkeligheten kan gjøre vondt verre.