Lisbet Rugtvedts blogg

Hva kan vi lære av "Bukkøy-saken"?

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Lisbet Rugtvedt

Lisbet Rugtvedt var fram til 31. desember 2018 generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelsen og har vært statssekretær i Kunnskapsdepartementet. Hun har også vært stortingsrepresentant og byrådssekretær for kultur i Oslo kommune.

Rett før påske tok rettsaken hvor Oslo kommune var anklaget for brudd på helsepersonelloven, den såkalte «Bukkøy-saken», en overraskende vending. Da la aktor ned påstand om at Oslo kommune skulle frifinnes. Hvorfor ikke staten og kommunen kunne avklart dette uten fem års ventetid og en rettssak er det ikke min sak å komme til bunns i. Nå får vi i det minste se hvilken lærdom vi kan trekke av denne godt belyste saken som kan føre til bedre vern om mennesker med demens.
Saken gjaldt kommunens håndtering i forbindelse med to dødsfall i 2010. Det ene dødsfallet, var en 83-år gammel kvinne med demens som frøs ihjel etter at hun hadde kommet seg ut av blokka hun bodde i.
Dette kan vi lese ut av dommen, den 27. mars 2015: Lovisenberg sykehus konkluderte den 2. februar 2010 med at Bukkøy hadde demens av alvorlig grad og hadde behov for døgnkontinuerlig oppfølging. På dette tidspunktet var Bukkøy enig i at hun skulle på sykehjem. Likevel ble hun boende hjemme til hun døde 26 dager seinere. Dommen konkluderer med at det ikke forelå organiseringssvikt, uforsvarlig yrkesutøvelse eller grov uaktsomhet.
Hjemmetjenestene strakk seg svært langt for å gi omsorg og trygghet. Det er bare å ta til rettens konklusjon om at ingen skal straffes til etterretning.
Og det helt sikkert mange som fortjener anerkjennelse for å ha gjort stor omsorgsinnsats. Men at ingen enkeltpersoner eller kommunen kan lastes eller straffes, betyr ikke at det ikke gikk galt. Sakens kjerne er likevel at en person som ikke kunne ta vare på seg selv døde under uverdige forhold hjemme. Dette til tross for at det forelå en anbefaling om sykehjem og et samtykke til dette. Så hva kunne vært gjort annerledes?
Dommeren peker på at samhandlingen mellom geriatrisk poliklinikk, fastlegen og kommunen ikke var tilstrekkelig god, men gir ikke noe tydelig svar på hvem sitt ansvar dette er. Det må være viktig å få avklart. For å sikre at folk ikke faller mellom stoler, burde det være rutine å etablere et team rundt personer med demens slik at viktig informasjon når alle involverte omsorgspersoner til riktig tid.
Fastlegenes rolle er et tema vi kjenner godt fra kontakten med pårørende til mennesker med demens. Det gjelder særlig problemer med å få en riktig diagnose til rett tid. Dommeren skriver at fastlegen til Bukkøy hadde vært syk og at videreføring av viktig helseinformasjon ble forsinket. Da vil det vel være kommunens ansvar å sørge for at det blir ivaretatt på en forsvarlig måte og at en annen lege kan bistå? Har vi gode nok rutiner for å fange opp slike situasjoner?
Det er rimelig å anta at Bukkøy har hatt demens lengre enn fra høsten 2009, ut i fra hvor syk hun åpenbart var da hun døde i 2010. Hvorfor ble ikke demensdiagnosen stilt på et tidligere tidspunkt?
Jeg skal ikke spekulere i hennes konkrete situasjon. Men generelt er det et stort problem at så mange har demens lenge uten en klar diagnose og at så mange får demenssykdom og/eller en diagnose uten noen videre oppfølging før hjelpebehovet blir omfattende. Med tidligere diagnose øker mulighetene for at den som har fått en demenssykdom kan få kunnskap og være med å planlegge for framtiden. Det kan tas stilling til økonomiske og arvemessige spørsmål og til ønsker for framtidig omsorg, pleie og boligforhold før den kognitive svekkelsen har kommet langt. Med bedre oppfølging gjennom en lengre del av sykdomsforløpet kan livskvalitet og verdighet få et sterkere vern.

Powered by Labrador CMS