Nedskjæringer i helsetjenesten

I 2012 var helsetjenestens totale kostnader 260 milliarder kroner, mens beløpet var vokst til 311 milliarder i 2015. Går vi tilbake til 1970, var tallet bare fire milliarder. Også når man justerer for inflasjon, som har vært lav de senere år, viser tallene nærmest kontinuerlig realvekst i helsetjenesten etter andre verdenskrig. Få, om noen, samfunnssektorer har hatt like sterk vekst. Ikke desto mindre hører jeg relativt ofte påstander om nedskjæringer i helsetjenesten. Når veksten i helsetjenestens totalbudsjett rent faktisk har vært nokså uavbrutt, kan det være grunn til å spørre hva som menes når vi så ofte hører påstander om nedskjæringer. Det kan tenkes mange typer «nedskjæringer»:

1. En sykehusavdeling har et budsjett på 50 millioner kroner ett år og 46 millioner det neste. Avdelingen sier opp to ansatte og reduserer driftsbudsjettet med to millioner.
2. En sykehusavdeling har et budsjett på 120 millioner. Ved utgangen av oktober er budsjettet oppbrukt. Avdelingsledelsen reduserer aktiviteten for årets to siste måneder, og helsepersonellet klager over nedskjæringer.
3. Et sykehus har et årsbudsjett på 6 milliarder kroner, men ved årets utløp har sykehuset brukt 6,8 milliarder kroner. Budsjettet for neste år lyder på 6,9 milliarder. Helsepersonellet hadde ventet større budsjettvekst, og flere professorer truer med å trekke seg fra sine stillinger i protest mot budsjettnedskjæringer.
4. Et sykehusstyre prioriterer psykiatrisk avdeling ved årets budsjettfordeling, og øker budsjettet der med åtte prosent mens de øvrige avdelinger bare får en budsjettvekst som kompenserer for lønns- og prisvekst. Sykehusets venneforening klager over nedskjæringer.
5. En kreftavdeling tar i bruk et nytt og kostbart kreftlegemiddel uten at budsjettet økes tilsvarende. Avdelingsledelsen legger begrensninger på bruken av legemidler som allerede har vært i bruk. Legene klager over nedskjæringer.
6. En kommune får sterk vekst i antall innbyggere som trenger pleie- og omsorgstjenester. Kommunestyret reduserer normert timetall i hjemmesykepleien fra åtte til syv timer per uke. Sykepleierne klager over nedskjæringer.
7. Den finske riksdagen har vedtatt omfattende strukturreformer for helsetjenesten. Statens velferds- og helsebudsjettet reduseres med 3-4 milliarder kroner. Samtidig skal en større del av helsetjenestene ytes av private tilbydere. Med redusert totalbudsjett vil dette bety økte egenandeler. Vedtaket ga helsetjenesteselskapene et løft på børsen.
8. Den finske riksdagen vurderer å redusere normen for sykehjem fra 0,5 til 0,4 per pasient. Norske sykehjem har ikke tilsvarende normer, men tall i størrelsesorden 0,6-0,7 kan finnes på nettet.

Eksemplene ovenfor er til dels stiliserte, men inspirerte av faktiske situasjoner. Eksempel 7 og 8 er hentet fra finsk virkelighet. Etter min oppfatning viser eksemplene at uttrykket budsjettnedskjæringer er upresist. Det er derfor lite egnet til diskusjon av budsjett og prioriteringer med mindre man presiserer hva man mener med nedskjæringer.

For den som vil studere nedskjæringer etter eksempel 1, er Finland et aktuelt reisemål. Åbo (på finsk Turku) er Finlands tredje største by. Sentrum preges av mange butikker som har stengt, til dels på grunn av økonomiske nedgangstider og til dels på grunn av nye kjøpesentra utenfor byen. Bildet viser sentrumslokaler som tidligere inneholdt en olut-ravintola (øl-restaurant) og en teppebutikk. Lokalene er nå overtatt av Cityterveys («Byhelse»), en av Finlands mange private helseaktører.