Arbeidstidsutvalget ofrer kvinners arbeidshelse

Medbestemmelse er viktig for gode arbeidstidsordninger. Men ikke for kvinnene i helsesektoren.

Det er ingen grunn til å lure på om kvinnedagen har utspilt sin rolle, eller om kampen nå handler om retten til å selge kroppen sin. Gode gamle «travere» som likelønn, deltid, pensjon og arbeidshelse står fortsatt støtt på dagsorden til 8. mars. Arbeidstid seiler opp som en ny og viktig kamparena. Nylig foreslo flertallet i det regjeringsoppnevnte arbeidstidsutvalget at arbeidsgivere i den svært kvinnedominerte helsesektoren ensidig skal kunne fastsette turnuser med lange arbeidsdager/uker, kort hviletid og økt helgearbeid. Det er godt dokumentert, blant annet gjennom SSBs levekårsundersøkelser, at ansatte i denne sektoren er blant de arbeidstakere i Norge som skårer høyest på en rekke negative arbeidsmiljøforhold. Høyt sykefravær, utbredt helserelatert deltidsarbeid, høy turnover og tidligpensjonering bekrefter dette.

Ofrer kvinnene. Det er ikke slik at utvalgets flertall ikke kjenner til viktigheten av medbestemmelse og avtale med tillitsvalgte for å få til gode arbeidstidsordninger. Tvert imot roses systemet for partssamarbeid opp i skyene, og i arbeidslivet for øvrig skal tillitsvalgtes avtaleadgang bestå. Heller ikke er flertallet ukjent med de helsebelastninger og sikkerhetsrisiko som er forbundet med skift- og turnusarbeid. Nei, utvalget innrømmer at risikoen vil øke: «Mens en utvidet adgang til unntak vil kunne øke risikoen for negative helseeffekter av lang og ubekvem arbeidstid noe, kan bidraget til økt effektivitet og bedre ressursutnyttelse føre til en samlet samfunnsmessig gevinst. Ofte vil ulemper og fordeler tilfalle forskjellige grupper.» Eller for å si det på en annen måte: det er greit å skvise disse arbeidstakerne litt mer for å dekke opp arbeidskraftbehovet og den konstante mangelen på samsvar mellom oppgaver og ressurser. Som belønning, skal de kanskje få hel stilling.

Bagatelliserer. Dessuten er det vel ikke så farlig; gjennomsnittsberegning, lange vakter og kort hviletid er jo allerede vanlig i denne sektoren. Etter flertallets oppfatning vil deres forslag kun føre til at arbeidsgiver ensidig kan fastsette dagens ordinære turnusordninger. Men dette er ikke riktig. I dagens system sikrer de tillitsvalgte ansattes helse og velferd ved at de er med og tar den endelige beslutningen av fordeling og plassering av vaktene i en arbeidsplan. Med flertallets forslag kan arbeidsgiver ensidig fastlegge vaktene på en slik måte at turnusen blir mer belastende, uten å ta hensyn til innsigelser fra de tillitsvalgte. Turnusplanen kan få flere kveldsvakter, flere kortvakter, flere ubekvemme vaktskift, kortere hviletid og flere helgevakter.

Arbeidstidsutvalgets mindretall slår derimot fast at det for arbeidstakere med den type arbeidsmiljøbelastninger som er utbredt i helsesektoren, er av vesentlig betydning at arbeidstidsordningene i størst mulig grad etableres gjennom avtaler. Medbestemmelse og involvering er nødvendig for å redusere potensialet for uønskete helsekonsekvenser av arbeidstidsordningene. 

Blind for kjønn. I 1999 skrev Kvinnehelseutvalget i en NOU at kjønnsspesifikk kunnskap om arbeidshelse og arbeidsmiljø må legges til grunn i overvåkningssystemer, utforming av HMS, og arbeidsorganisering. Dessverre er dette like relevant i dag. Likevel undrer både forskere, politikere og menigmann seg over kjønnsforskjellene i sykefravær. I Sverige undret regjeringen seg også over dette; den ga det svenske Arbetsmiljöverket i oppdrag å utvikle og gjennomføre særskilte innsatser for å forebygge at kvinner faller ut av arbeidslivet på grunn av arbeidsmiljørelaterte problemer. I sin sluttrapport (2015) konkluderer Arbetsmiljöverket med at det er nødvendig med et kjønnsperspektiv i det systematiske arbeidsmiljøarbeidet. At kvinners arbeid vurderes lavere, får som konsekvens at deres arbeidsmiljøbelastninger ikke synliggjøres godt nok og derfor heller ikke tas tak i.

Det er på tide at også den norske regjering får kvinners arbeidshelse på dagsorden og følger opp Kvinnehelseutvalget fra 1999! For det er ikke mye kjønnsperspektiv i arbeidstidspolitikken.

Mer heltid? Heltidsarbeid er en forutsetning for likestilling og derfor en av de viktigste sakene både for kvinnebevegelsen og fagbevegelsen. Man må imidlertid ikke falle for fristelsen til å iverksette tiltak som med stor sannsynlighet virker mot sin hensikt. Det er nemlig ikke riktig at hyppigere helgearbeid er løsningen for mer heltid, slik utvalgets flertall legger til grunn. Erfaringene fra den forrige regjeringens heltiddsatsning, viser at det er mange og ulike tiltak som er nødvendig for å oppnå en heltidskultur. Arbeidstidsutvalgets flertall synes også å ha kjøpt arbeidsgiversidens virkelighetsbeskrivelse når de vil frata helsesektorens tillitsvalgte forhandlingsretten på arbeidstid: at de tillitsvalgte nekter å inngå turnusavtaler og står i veien for å få til en heltidskultur. Hadde dette vært riktig, ville ikke helsesektoren gått rundt. Faktum er at det inngås et stort antall turnusavtaler hver eneste dag. Bare i svært få tilfeller blir man ikke enige.

Arbeidskraftbehov. Skal vi rekruttere og beholde ansatte i helsesektoren, må vi sørge for gode lønns- og arbeidsvilkår – ikke øke belastningen. Arbeidstidsutvalget burde tatt tak i det som er den underliggende utfordringen i helsesektoren: å sørge for tilstrekkelig bemanning og kompetanse til å dekke de oppgaver som skal utføres. I stedet kommer flertallet opp med forslag som vil skvise de ansatte ytterligere og fjerne den bufferen tillitsvalgtes avtalekompetanse har vært mot uheldige belastninger.

Flertallet har ikke alltid rett. Vi oppfordrer regjeringen til å lytte til arbeidstidsutvalgets mindretall, med statens eget ekspertorgan på arbeidshelse – STAMI – i spissen.