Vi trenger flere hybridleger!

I tråd med utviklingen av helsetjenesten trenger vi flere leger med kompetanse også i andre fagfelt enn medisinen.

Det er ikke lenge siden norske sykehusavdelinger ble drevet av avdelingsoverleger og oversykepleiere som side ved side styrte egne profesjoner og egne fagområder. Da den endelige lovfestingen av enhetlig ledelse ble vedtatt i juli 1999, hadde hele 90 prosent av avdelingene ved norske sykehus slik todelt ledelse. Siden den gang har den profesjonsnøytrale lederen gjort sitt inntog sammen med helseforetaksreformen.

Det oppstår ikke lenger heftige debatter når en sykepleier får en avdelingslederstilling, slik det gjorde det da en jordmor ble ansatt til å lede Kvinneklinikken ved Haukeland Sykehus i Bergen i 2002. I dag har pendelen svingt såpass langt at det er mangel på leger som søker lederstillinger og i følge enkelte at leger heller ikke blir prioritert når ledere ansettes. Samtidig er det blitt et nærmest dagligdags problem at fagmedisinere står i konflikt med sine profesjonsnøytrale ledere fordi økonomiske rammer trumfer faglige valg.  Spørsmålet som tvinger seg fram da er om det på noen som helst måte vil hjelpe om lederen med ansvar for rammevilkårene har medisinskfaglig utdannelse. Sagt med andre ord: Er leger bedre helseledere?

Enkelte forskningsartikler tyder på det. "Why The Best Hospitals Are Managed by Doctors” var overskriften på en artikkel i Harvard Business Review for et år tilbake. Legeledere har lenge vært uglesett, heter det der, men: “the emphasis on patient-centered care and efficiency in the delivery of clinical outcomes means that physicians are now being prepared for leadership.» Artikkelen viser til en studie der sykehus med legeledere ved roret hadde 25% bedre kvalitetsscore enn «manager-run hospitals». En annen studie som nevnes har et litt annet fokus. Der fant man at sykehus med en høyere prosent av ledere med klinisk erfaring kom bedre ut når det gjaldt på kvalitetsindikatorer på pasientbehandlingen. «Hybridlegen» hadde med andre ord bedre resultater enn sine økonomkolleger. Og her tror jeg vi er inne på et poeng.

For sent!

Jeg skal være den første til å innrømme at dagens medisinutdannelse og spesialisering ikke gir leger god nok kompetanse til å lede og ha personalansvar. Ledelse er et eget fag, som enkelte har mer talent for enn andre, men som uansett må læres. Legers utdannelse er per i dag nesten utelukkende fokusert på hvordan vi skal bli bedre klinikere. Da jeg tok mitt siste kurs for å bli nevrokirurg, var det «Helse, administrasjon og ledelse» som sto på planen. Foreleseren stilte helt i begynnelsen av kurset spørsmålet om det fantes noen ledere i salen. Bare noen få av oss rakte opp hendene, hvorpå foreleseren hevdet: «Hver gang dere som leger er i et akuttmottak, er dere ledere. Tenk litt på det!» Personlig hadde det altså tatt meg et helt medisinstudium og en spesialisering før jeg ble utfordret på den tankegangen.

Det er for sent!

Hvis ledelse må læres, bør man presenteres for denne læringen tidlig. Allerede under medisinstudiet kan man se hvem som egner seg best som kirurg og hvem som viser mer interesse for indremedisin – for å sette dette på spissen. Samtidig jeg vil også påstå at de studentene med talent og interesse for ledelse allerede da stikker seg fram. I Yngre legers forening har vi et ønske om at de aller yngste medisinerne må få muligheten til å fordype seg i ledelsesfaget. Vi har derfor jobbet for å få opp «Helselederskolen» - et modulbasert program i regi av Legeforeningen, der de eldste medisinerstudentene og de yngste legene får anledningen til å opptjene 15 studiepoeng til en helsemaster. Prosjektet er et samarbeid med Universitetet i Oslo, og 16 kandidater vil kunne begynne allerede fra høsten av.

Lederlinje og e-helse-linje?

Et annet tiltak som Ylf jobber med i samarbeid med Nmf, er å få opp en egen «lederlinje» ved Universitetet i Bergen. Tanken er at man ved å gå et ekstra år på studiet, vil kunne uteksamineres ikke bare en medisinsk grad, men også med en master i helseledelse. Lignende modeller har i mange år blitt tilbudt på flere Ivy-leage-universiteter i USA. Dette hybridkonseptet er for så vidt heller ikke noe nytt her i Norge. Om man skuer til for eksempel ingeniørfaget, har man ved NTNU tilbudt et 5-årig sivilingeniør/masterprogram i Industriell økonomi og teknologiskledelse helt siden 90-tallet. Studiet har vært en suksess. I 2012 DN at det er langt hardere konkurranse om å få ansatt såkalte «indøkere» enn siviløkonomer i norsk næringsliv. Kan noe lignende bli overførbart til medisinen?

E-helse-legen neste?

Min spådom er at hybridlegen om kort tid vil kunne bli en ettertraktet arbeidstaker innenfor norsk helsetjeneste. Dette er ikke minst på grunn av den økende teknologiseringen vi nå ser. E-helse er et fagfelt som mange medisinerstudenter og yngre leger har en tydelig interesse for. Her er det også snakk om en skrikende mangel på undervisningstilbud, både under studiet og videre i spesialiseringsløpet. Samtidig vet vi at sykehusene vil ha et stadig økende behov for fagpersoner som forstår seg på ulike teknologiløsninger i tillegg til å ha kunnskap om hvor de faktiske kliniske utfordringene og forbedringspotensialet ligger. En ikke helt utenkelig vei å gå for å møte denne utfordringen, vil kunne være å utvikle en «helseteknologilinje» - der man som på en lederlinje uteksamineres med en master i helseteknologi i tillegg til en medisinsk grad. Ballen sendes herved til Trondheimsmiljøet, som med kompetansen på NTNU burde ha gode muligheter for å få noe slikt på plass.

Kanskje burde man også tenke på e-helse/helseteknologi som et eget kompetanseområde. Her kan Legeforeningen hjelpe til. Og departement og direktorat må tørre å begynne å satse. Mulighetene er mange, men skal norsk helsetjeneste henge med i den teknologiske utviklingen, må vi alle hjelpe til med å gjøre det attraktivt å lære seg mer om dette stadig ekspanderende fagfeltet.

Nytenkning nødvendig

Det sies at leger ofte har mange talenter. Det opplevde jeg på nært hold under sykehusstreiken. Alt fra streikesanger og videoer til kronikker og appeller ble produsert på løpende bånd. For å ivareta disse talentene må man tilrettelegge og tilby relevant undervisning og veiledning, ikke bare fokusere på læring innenfor det kliniske fagfeltet. Fremtidens leger vil i sin arbeidshverdag møte utfordringer på flere områder enn bare i møtet med pasienten. Og sykehusene vil ha behov for leger som kan noe mer enn bare medisin.