Misforstått taushetsplikt

Som leger har vi fullstendig taushetsplikt for alle de forhold som vi får kunnskap om i arbeidet med pasientene våre. Dette sikrer at lege-pasient-forholdet får utvikle seg i fortrolighet, slik at alle pasienter kan komme med det de har på hjertet. Dette er avgjørende for kvaliteten på både diagnostikken og behandlingen som gis. Leger setter derfor taushetsplikten meget høyt.

I arbeidet med å lage en ny arbeidskontraktmal for leger i sykehus har imidlertid arbeidsgiverforeningen Spekter presentert en helt ny form for taushetsplikt som de ønsker å avtalefeste. Denne er oppsummert slik:

"Arbeidstaker skal bevare taushet om alle opplysninger vedkommende som medarbeider blir kjent med og som kan være til skade for helseforetaket dersom de blir kjent."

Spekter vil med andre ord at leger ikke lenger bare skal tie om pasientene sine, men også om sin egen arbeidsgiver. Er dette forenelig? Etter min mening er det ikke det. En slik avtale vil i praksis bety at leger vil bli tvunget til å sette sin arbeidsgiver FØR pasienten, og det er en svært farlig utvikling.

Se for eksempel for deg en frustrert lege som opplever at en gal prioritering i eget fagfelt går ut over egne pasienter og deres sikkerhet. Legen forteller om dette til sin overordnede og ber om en endring. Ingenting skjer. Legen blir mer og mer frustrert ettersom han/hun opplever å daglig møte pasienter som lider grunn av den gale prioriteringen. Saken tas opp på nytt, men fører ikke fram. Til slutt velger legen å gå til en lokal politiker, kanskje til en journalist for å varsle om forholdene. Med Spekters forslag vil dette ikke lenger være mulig. Informasjonen som kommer fram vil jo potensielt være "til skade" for legens arbeidsgiver som valgte å overse den fagmedisinske varslingen.

Fagfolk har lite makt

Det er en kjensgjerning at leger ofte føler at de ikke når frem med sitt budskap når administrative avgjørelser blir tatt på sykehus her i landet. Ta f. eks. maktkåringen som Dagens Medisin nylig gjorde. Der kom fagfolk på siste plass på listen over hvem som hadde mest å si i dagens Helse-Norge. Mediene var flere plasser over. Helsepolitikerne øverst. At allmennheten ikke skal få vite noe om at noe går galt i sykehusene, bør derfor bekymre andre enn oss legene. For det er åpenbart ikke det medisinskfaglige rådet som det blir lyttet mest til når helseledere tar avgjørelser som styrer vårt helsevesen.

Som tillitsvalgt for leger i spesialisering på Oslo universitetssykehus opplever jeg denne virkeligheten daglig. Mange leger er redde for å melde fra om uønskede pasienthendelser eller å være kritisk til dårlig fungerende systemer. Det gjelder å ikke stikke seg fram dersom man skal få lov til å få et forlenget vikariat eller bli vurdert for en overlegestilling. Og aller minst bør man være tillitsvalgt. Da risikerer du ditt gode navn og rykte for all jobbframtid. Fryktkulturen er med andre ord paradoksalt nok utstrakt i denne arbeidstakergruppen som man ellers skulle tro var en ressurssterk gruppe med pondus og selvtillit. Jeg opplever at den nye "kneblingsparagrafen" føyer seg inn i et mønster fra arbeidsgiversiden i sykehus for å lettere kunne håndtere og styre legegruppen. Det er også påfallende at den presenteres i samme åndedrag som at leger i spesialisering fra og med i sommer skal kunne ansettes fast på lik linje med alle andre arbeidstakere i landet. Den tryggheten som kommer med den faste stillingen, skal for all del ikke gi leger en følelse av at man skal kunne snakke fritt om prioriteringer innen eget fag.

Hva er motivet?

Spekter har så langt ikke oppgitt noe klart motiv for å ville forhindre at informasjon om sykehusenes indre liv og prioriteringer når ut til befolkningen. Det mener jeg de har en plikt på seg til å gjøre. Det er allmennheten som er mottaker av sykehusenes tjenester og som i dobbelt forstand betaler regningen. Dette er en prinsippdebatt som må heves til det offentlige rom. Det holder ikke av Spekter å hevde at dette er en storm i et vannglass, (Dagens Næringsliv før helgen), eller at de med dette tiltaket "aldri har ment å begrense legenes mulighet til å ytre seg". For det er, som jeg har beskrevet, den åpenbare konsekvensen av det forslaget de kommer med.

Sykehusene våre er ikke private bedrifter som jobber i konkurransefelt med kommersielle interesser som drivkraft. Det går ikke an å sammenligne Oslo universitetssykehus med Telenor eller Kongsberg Satellite Services der bedriftshemmeligheter kan være avgjørende for å øke andelen i et marked. Samfunnsoppdraget til helseforetak er å produsere kvalitativt god og omsorgsfull hjelp til dem som trenger det, når de trenger det. Våre sykehus og fagmiljø skal samarbeide til pasientens beste, slik at vi får det helseminister Bent Høie har kalt "pasientenes helsevesen". Således kan man ikke klage på at en lege er illojal mot sin egen arbeidsgiver. Legenes lojalitet er først og fremst til pasientene og til det samfunnet som skal trygges med helsetjenester. Det bør Spekter begynne å ta inn over seg. Og jeg håper også at politikere fester seg ved dette. Det er så langt påfallende at denne saken har fått liten oppmerksomhet i media.

Det handler om ytringsfrihet

"Det skal ikke være slik i helsevesenet i Norge at dei som arbeider der ikkje har vanleg ytringsfridom. Ein bør ha ein opeheitskultur der tilsette tvert om blir oppmode til å delta i samfunnsdebatten", sa Senterpartiets Kjersti Toppe til nettstedet aevar.no i 2012 i forbindelse med en sak om "illojale" leger ved Helse Førde.

Jeg vil dra det enda lenger: Jeg mener å ha godt grunnlag for å hevde at det er på høy tid å se nærmere på hvordan sykehusene våre ledes. Hvis politikerne aksepter at legene nå skal skvises ytterligere med et slikt inngrep i ytringsfriheten, kommer vi til å få en trist offentlig helsedebatt fremover - og et stadig dårligere helsevesen.