Bjørn Guldvogs blogg

Lediggang er roten til mye vondt

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Bjørn Guldvog

Bjørn Guldvog er direktør i Helsedirektoratet og har bakgrunn som lege i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Han er professor i samfunnsmedisin og utdannet cand.med. og dr.med. ved Universitetet i Oslo.

Usikkerhet om framtida, mangel på mening i hverdagen og mangel på sosialt nettverk er oppskriften på psykososiale problemer. Det beste vi kan gjøre for å forebygge er å sørge for aktivitet og integrering.

I den pågående håndteringen av asylstrømmen av mennesker inn i Norge må vi forsøke å forebygge alvorlige krisesituasjoner vi vet kan oppstå.

Problemer på blå resept

Enkelte av flyktningene og asylsøkerne som kommer til Norge er traumatiserte og trenger hjelp fra kompetente fagfolk i helsetjenestene. Det er avgjørende å fange opp disse, og sørge for at de kommer raskt til behandling. Noen lidelser kan dukke opp etter en tid, og vi anbefaler kommunene å gjennomføre helseundersøkelser av alle innen tre måneder for å avdekke behov for hjelp.

I tillegg vet vi at psykiske problemer som ikke var der i utgangspunktet kan utvikle seg som et resultat av den situasjonen asylsøkerne er i etter at de kommer hit og bor i asylmottak.

Å komme til et nytt land og en ny kultur er en omveltning for de fleste, uansett omstendigheter. Når situasjonen i tillegg er preget av stor usikkerhet og man mangler mulighet til å kontrollere eget liv og egen fremtid, kan omveltningen bli en voldsom belastning. Livet på mottak består ofte av venting og bekymringer. Asylsøkerne vet ikke når de får svar på sin søknad eller om de får bli i landet. Hvis de få oppholdstillatelse, vet de ikke hvor de skal bo, om de får jobb eller utdanningsplass og om de får se familien sin igjen.

Når vi mennesker møter usikkerhet og motgang, er familie, nære venner og nettverk viktige beskyttelsesfaktorer. Svært mange av asylsøkerne har ikke dette sikkerhetsnettet rundt seg.

Å leve med usikkerhet, bekymring, fravær av nettverk og lediggang over lengre tid ville nærmest være en blåresept på problemer for de fleste av oss. Legger vi til mulige krigsopplevelser, krenkelser og overgrep, er det ikke vanskelig å forstå at asylsøkere og flyktninger er sårbare for psykososiale og psykiske problemer.

Dette gjelder i særlig stor grad barn og unge som har kommet alene til landet.

Vi må sørge for mening i en usikker tilværelse

I en svært usikker hverdag vil alle mennesker ha behov for noe annet og meningsfullt å feste tanker og handlinger på. Fagfolk kaller dette distraksjon. Vi trenger en grunn til å stå opp om morgenen, vi trenger noe som kan avlede tankene og bekymringene i noen minutter eller timer. Det kan både bidra til at enkeltmennesker opplever å mestre eget liv, og hindre utviklingen av uønsket aktivitet, sykelighet, fremtidig vold og terror.

Aktiviteter, sysselsetting og opplæring er gode distraksjoner. Det må ikke nødvendigvis koste mye, men det krever vilje, innsats, tid og kreativitet. Vi vil komme med en direkte oppfordring til kommuner, bedrifter, frivillige organisasjoner og engasjerte enkeltmennesker i bygder og byer som huser asylmottak. Om dere slår ressursene sammen kan dere gjøre en viktig og varig forskjell for de menneskene som bor på mottaket. Skulle de ikke få opphold i landet, vil innsatsen ikke være forgjeves. Ikke bare Norge, men også verden er tjent med at mennesker i migrasjon eller flukt mestrer livene sine.

I tillegg må vi inkludere på den måten vi kan, og «vi» er i denne sammenhengen hver og en av oss. Et smil på butikken, et «hei» på gaten. Det koster ingenting; det er et gratis bolverk mot utenforskap.

Ved mangel på mening og distraksjon kommer meningsløsheten snikende. Meningsløshet og utenforskap kan være skadelig for den enkelte, men også for storsamfunnet. Vi trenger ikke reise langt verken i avstand eller tid for å se hva disse destruktive kreftene i aller verste konsekvens kan forårsake.

Vårt samfunn har gode muligheter til å hekle det sikkerhetsnettet som flyktningene, asylsøkerne og samfunnet for øvrig trenger. Jeg tror vi på sikt vil oppleve at det er verdt innsatsen flerfoldige ganger.

Jeg håper og tror de fleste i Norge kan slutte seg til en slik tilnærming. Vi er tjent med at de som faktisk er i landet mestrer livene sine godt og utvikler god psykisk og fysisk helse. Det gir bedre trygghet og god samfunnssikkerhet.

Powered by Labrador CMS