Rett til helse gjelder også flyktninger

 Denne uken er jeg i Vilnius og deltar på Verdens helseorganisasjon (WHO) Europa sin regionkonferanse. Også her står flyktningkrisen høyt på dagsorden.
Flyktningsituasjonen og migrasjon er ikke først og fremst et helsetema. Men det er i helsetjenesten de mest utsatte kan få hjelp, og det er nå verdiene om likeverdighet i tjenestetilbudet vårt blir testet. WHO tilrår at alle flyktninger og migranter må ha full tilgang på gjestfrie omgivelser, og alltid når det er nødvendig, helsetjenester av god kvalitet. Dette utfordrer helsetjenesten i kommunene, sykehusene, men også hver enkelt. Gjestfrihet og et godt psykososialt miljø er helsefremmende, men det er selvsagt ikke nok.
Det er særlig behov for god oppfølging og identifisering av mennesker som har vært utsatt for psykososiale traumer for å kunne gi tidlig og adekvat oppfølging. Vi må også hindre utbrudd av smittsomme sykdommer som tuberkulose, polio og HIV, og gi adekvat behandling mot ikke-smittsomme sykdommer som diabetes, hjertesykdom og høyt blodtrykk.  Med så omfattende folkevandringer bør også antibiotikaresistens og økt risiko ved svangerskap og fødsel vies særlig oppmerksomhet.  Vi trenger derfor god beredskap i våre helsesystemer, med muligheter til å oppskalere kapasitet.
Det er viktig å påpeke at smittsomme sykdommer ikke primært følger av flyktningstatus, men av fattigdom. Flyktninger er forskjellige, og kommer med ulik bagasje. Mange av dem som kommer til Norge nå har flyktet fra krigen i Syria. Disse flyktningene er ofte ressurssterke i utgangspunktet, men de påkjenningene og lidelsene krigen og flukten kan ha påført dem har vi knapt forutsetninger for å forestille oss.
Helsedirektoratet anbefaler at alle kommuner som forbereder seg på å ta imot flyktninger eller asylsøkere oppretter tverrfaglige flyktningehelseteam med for eksempel lege, sykepleiere, helsesøster, psykolog og folk med sosialfaglig kompetanse. Alle kommuner og fagfolk kan søke råd og bistand fra de fem regionsentrene om vold, traumatisk stress og selvmordsforebygging (RVTS). Det finnes også kunnskap om feltet på temasidene til Helsedirektoratet og i veilederen, hos Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress og hos Nasjonal kompetanseenhet for minoritetshelse. Jeg oppfordrer helsepersonell som skal møte flyktninger, både i kommunene og ved sykehusene, til å søke ny kunnskap om den situasjonen disse menneskene har flyktet fra. Å møte mennesker med mest mulig innsikt i hvilken bagasje de bærer på bidrar til nødvendig tillit og trygghet.
Videre anbefaler jeg at vertskommuner inviterer alle nyankomne flyktninger til førstegangs helseundersøkelse så raskt som mulig etter ankomst. Det er viktig for å kartlegge både vaksinasjonsstatus, fysisk og psykisk helsetilstand.
Helsetjenesten i kommunene har god kompetanse på å vurdere hvilke tilstander som krever videre oppfølging. Det er viktig at helseproblemer blir fanget opp, slik at pasientene kan få god behandling i spesialisthelsetjenesten. Mennesker som i utgangspunktet er friske kan være svekket etter en krevende reise, og dermed være mer sårbare for infeksjoner. Å fange opp og gi adekvat behandling for psykiske skader etter traumer og tortur er krevende, men svært viktig.
For at helseundersøkelsen skal bli så god som mulig er det avgjørende å sikre god informasjon og kommunikasjon og kun bruke kvalifiserte tolker.
WHO påpeker at fokus må være på å gi helsehjelp til ethvert menneske på flukt eller som søker asyl når de trenger det, uavhengig av om de har fått permanent opphold eller ikke. Dette gjelder også mennesker som oppholder seg ulovlig i landet.
Men situasjonen er meget krevende for mange land, spesielt i Sør-Europa. Under diskusjonen på regionalmøtet i WHO, pekte land som Hellas, Italia, Serbia, Albania, Ungarn og Tyrkia på at byrdene mellom land i Europa må fordeles bedre, og at helseutfordringene ikke kan løses i hvert land for seg. WHO vil ta initiativ til et samarbeid mellom de europeiske landene for at vi skal kunne møte de helsemessige konsekvensene av migrasjonen på en forsvarlig måte.
God kvalitet og god tilgang på helsetjenester for flyktninger og migranter er viktig både for den generelle folkehelsen og samfunnssikkerheten. Det vil bidra til å beskytte og fremme helse og menneskerettigheter for flyktninger, migranter og for befolkningen for øvrig.