Vet du hvordan velferdsteknolgi skal tas i bruk?

Omsorgsarbeid handler om både avanserte maskiner som trenger nøye styring, og omsorg for mennesker som er avhengige av hjelp. Denne praktiseringen av sammenhenger mellom mennesker og teknologi forutsetter kunnskap, kompetanse og arbeidskapasitet. Hvem passer på dette når kommunene skal kjøpe inn ny velferdsteknologi?

Øvre Romerike er én av regionene i Norge hvor folketallet øker mest. I snart ti år har kommunene Nes, Ullensaker, Eidsvoll, Gjerdrum, Nannestad og Hurdal lagt sitt IKT-arbeid til det interkommunale selskapet Digitale Gardermoen (DGI).

Har kuttet ni av ti dataprogram

Slik har 400 dataprogram i de seks kommunene blitt redusert med 90 prosent. Kompetansen rundt IKT er samlet ett sted.

Digitale Gardermoen har kartlagt en rekke utfordringer i helse- og omsorgstjenestens teknologi- og utstyrspark, blant annet:

• Analoge trygghetsalarmer og manuelle dørlåser med nøkkelboks eller nøkkelknipper.
• Ikke felles system for alarmmottak for kommunene på Øvre Romerike
• Ikke system for styring av hvor alarm mottas og alternativ ruting dersom primærkontakt ikke tar alarm.
• Alarmsignal i institusjon er snorsignal og romsignal i gang og vaktrom.
• Ingen oversikt over tilstedeværelse ressurser og personell. Det brukes mye tid på å finne utstyr og personell.
• Ikke integrasjon med elektronisk pasientjournal eller arbeidsflaten til personell/smarttelefon.

Funnene er ikke oppsiktsvekkende. Dette er hverdagen i store deler av Helse-Norge.

Rådmennene ønsker nå at DGI skal legge til rette for at kommunene skal bestille de beste løsningene innen velferdsteknologi. De ansatte trenger å nyttiggjøre seg kompetanse og å spille hverandre gode gjennom nye samarbeidsformer og arbeidsprosesser. Dette er helt avgjørende for framtidens helsetjenester.

Komplisert innføring

Men lovnadene som følger med velferdsteknologi oppfylles ikke med teknisk bestillerkompetanse alene, altså kunnskap om integrasjon, kompatibilitet og så videre. Velferdsteknologiske tjenester er praktisering av teknologi og mennesker i konkrete situasjoner. Slik praktisering er komplisert og har konsekvenser.

Skal forventningene til velferdsteknologi innfris må de som bestiller slik teknologi både ha kunnskap om teknologi og om situasjonene den skal brukes i. De må vite hva som skjer når teknologi, helse og omsorg knyttes sammen i konkrete situasjoner.

Rådene fra Helsedirektorat om hvorfor svaret ligger i velferdsteknologien er viktige. Men det utfordrer forståelsen vår av hva helse- og omsorgstjenestene er og hvordan den kan organiseres. Det får betydning for hva bestillerkompetansen skal omfatte.

Omsorg for døende personer

I forrige nummer av Nordisk tidsskrift for palliativ medisin skriver Ann Therese Lotherington og jeg om omsorgsteknologiens virkninger i omsorgsarbeidet. Vi har intervjuet 11 eldre, kvinnelige akuttsykepleiere. De jobbet med avanserte maskiner som trenger nøye styring, bistår leger og utfører omsorg hos døende mennesker. Dette viser at omsorgsarbeid er praktisering av sammenhenger mellom mennesker og teknologi. Arbeidet forutsetter kunnskap, kompetanse og arbeidskapasitet.

Fordi tiltak som settes inn ikke virker av seg selv, må de relateres til etablerte praksiser som samtidig blir endret. For eksempel sporingsteknologi kan skape trygghet for personer med demenssykdom og pårørende.

Hvem rykker ut?

Men nytten blir først virkeliggjort om en rekke andre forhold endres. Som oppgavefordelinger, ressursbruk og personellorganisering. Hvem skal for eksempel gi og få opplæring for å kunne forstå signaler når varslinger skjer, skifte batteri og rykke ut ved behov, spør SINTEF og NOVA på vegne av KS i rapporten "Veikart for innovasjon i velferdsteknologi".”

Teknologien skaper nye forutsetninger. Dette får konsekvenser for egenskaper, kapasiteter og kunnskap. Hvis vi lykkes oppnår vi selvhjulpne brukere, nye arbeidsrutiner og motiverte og tekniske kompetente ansatte.