I den pågående diskusjonen om innsatsstyrt finansiering og hvorvidt ordningen er tilrettelagt for effektiv behandling av pasienter som trenger dagkirurgi, ser jeg at Direktør Bjørn-Inge Larsen i Helsedirektoratet presiserer i DN sist torsdag at finansieringsordninger ikke skal bestemme hvilken behandling pasientene får.
Men det er det som faktisk skjer, og som også bidrar til å forsterke etableringen av et to-delt helsesystem. Ett offentlig og ett for de som har ressurser til å kjøpe seg behandling det offentlige ikke tilbyr.
La oss ta et høyaktuelt eksempel:
I mai 2011 ble en medisinsk prosedyre tilgjengelig som alternativ til en kirurgisk prosedyre. På grunn av at det ennå ikke er etablert en finansieringsordning for medikamentet, er den nye prosedyren bare i liten grad tatt rutinemessig i bruk. Kirurgien i dette tilfellet innebærer betydelige ressursbehov, både med hensyn til personell, lokaliteter og tidsforbruk. For pasienten er dette ett inngrep som vanligvis krever rekonvalesens i over 1 måned, og for yrkesaktive er sykemeldingsperioden vanligvis over 4 uker. For noen pasienter vil kirurgi ikke kunne gjennomføres pga. at narkose er kontraindisert.
Det medikamentelle alternativet er en injeksjon som utføres av lege og er gjennomført i løpet av ca 10 minutter, samt en oppfølging påfølgende dag med samme tidsforbruk. For pasienten medfører denne behandlingen betydelig mindre belastning, en raskere rehabilitering samt kortere sykemelding (dager istedenfor uker). Pasienter som før har blitt avvist operasjon, for eksempel at andre sykdommer gjorde narkose til en for stor risiko, kan nå få behandling.
Det er stor enighet blant relevante spesialister om at den nye behandlingen har en sentral plass i behandlingen av aktuelle pasienter, men rutinemessig bruk er uaktuell inntil finansiering av medikamentkostnaden er på plass. Pasienter som tidligere er kirurgisk behandlet, men som ved tilbakefall er tilbudt den nye behandlingen, har klare preferanser for det medisinske alternativet. Vi har også et eksempel på en oljearbeider som på sin friperiode ble behandlet medisinsk uten behov for sykemelding
Det meningsløse i denne situasjonen beskrives også godt ved følgende tilbakemelding fra et helseforetak:
"Pga. av manglende kodekombinasjon som dekker utgiftene til [medikamentet], har vår avdeling ikke tilbud om [medikament] injeksjon. Planlagte pasienter til denne behandlingen (ca 20 stk) har fått eget skriv om at tilbudet ikke eksisterer hos oss inntil videre. Disse er satt på venteliste til operasjon."
Etablering av nye prosedyrekoder og DRG satser kan ta opp til flere år. Dette er en uhensiktsmessig treghet som innebærer at ny og kostnadseffektiv metode ikke tas i bruk, samt at regjeringens mål "å sikre at pasientene så raskt som mulig får tilgang til nye metoder, ny teknologi og legemidler som er dokumentert virkningsfulle og kostnadseffektive" ikke oppfylles.
Et annet utilsiktet resultat av denne tregheten er at private aktører etablerer dette som et tilbud for å dekke den etterspørsel som er. Det innebærer at den nye behandlingen bare blir et reelt alternativ for de med ressurser til å benytte det private tjenestetilbudet. Dette er et aktuelt eksempel på at behandling bestemmes av nåværende finansieringsordning, og ikke av hva som er pasientens beste.