Forslaget til Statsbudsjett inneholder, som i fjor, støtte til marin bioprospektering på 25 millioner. Visjonen er at det blant de marine organismer , som lever under tøffe betingelser i de nordlige arktiske strøk, kan ha biologisk aktive strukturer som kan være utgangspunkt for blant annet ny medisin. Cyklosporin ble jo i sin tid utviklet på tilsvarende måte fra en spesifikk soppart fra Hardangervidda, men helt uten medvirkning fra norske miljøer. Verken forskningsmessig eller i kommersialiseringsfasen under utviklingen har Norge bidratt. Slik har et banebrytende milliardlegemiddel med norsk forankring kun, industrielt og næringsutviklingsmessig, kommet til gode utenfor Norge.
Derfor er det viktig at vi med den satsing på marin bioprospektering også legger til rette for at eventuelle resultater av denne aktiviteten gir næringsutvikling og industribygging i Norge. Utvikling av en ny medisin tar tid, koster enormt mye, krever omfattende kompetanse og tar tid. Et av de sentrale elementene ved slik utvikling er at man tilstreber så kort tid som mulig i hver fase frem til et salgbart produkt. Høstningstiden før patentutløp bør være lengst mulig, slik at inntjening av investeringene kan sikres. Da er det helt avgjørende at ressurser i form av finansiering og kompetanse er klarert ved inngangen til en ny fase i utviklingen. Her har vi i Norge mye og lære av våre naboland. Et fungerende samarbeid mellom akademia, myndigheter og etablert biofarmasøytisk industri har vist seg å være én av suksessfaktorene for å lykkes med biofarmasøytisk næringsutvikling. Tradisjonelt har man sett på finansiering som et nøkkelelement i videreutviklingen fra gründerstadiet, men i dag erkjennes det at kompetanse til videreutvikling og kommersialisering er like viktig.
Kan biofarmasi bli en betydelig næring i Norge? Ja – vi har muligheter hvis vi vil og det blir lagt til rette for slik næringsutvikling. Et særtrekk ved biofarmasøytisk industri er at avstand til markedet betyr lite. Verdien per volum- og vektenhet er stor, slik at transportkostnader betyr lite. Likeledes er ren luft, rent vann, stabil arbeidskraft og farmasøytisk kompetanse nøkkelelementer hvor Norge har et fortrinn. Næringen egner seg for desentralisert etablering - Kragerø, Lindesnes, Kongsvinger, Overhalla og Halden er eksempler på lokalisering av det lille vi har av slik industri. Et annet element er vårt marine mangfold med et utall organismer med mulig terapeutisk potensial.
En forutsetning for biofarmasi som næring er at vi lykkes med å få til samarbeid mellom gründerbedrifter og internasjonale selskaper. Myndighetene har en nøkkelrolle ved å gjøre det attraktivt for farmasiselskaper å etablere partnerskap i Norge. Her er det ikke økonomiske støtteordninger som blir etterspurt, men mer å tydeliggjøre at man ønsker biofarmasi som næring blant annet ved å fjerne de særordninger som kjennetegner vår legemiddelpolitikk internasjonalt. Slike særordninger gjør det unødig utfordrende for norske datterselskaper å argumentere overfor sine hovedkontor for samarbeid med gründerbedrifter i konkurranse med tilsvarende i Danmark og Sverige.