Det er beskrivende at WHOs internasjonale hepatitt-dag passerte mediene lydløst i sommer. Sykdommer som rammer de ressurssvake får ofte liten oppmerksomhet, selv om de er alvorlige nok.
Derfor er det prisverdig at overlege Olav Dalgard ved Akershus universitetssykehus trekker frem denne ”stille epidemien” hepatitt C som årlig krever flere ofre enn HIV/AIDS.
Hepatitt C er en leverinfeksjon som ubehandlet kan føre til leversvikt og død. På verdensbasis regner man med at opptil 200 millioner mennesker er smittet.
I motsetning til andre allmenne, farlige og smittsomme sykdommer, har det ikke vært drevet systematisk overvåkning av hepatitt C i Norge før i 2008. Eksperter antar at mellom 20 000 og 30 000 nordmenn har hepatitt C-viruset. Det er imidlertid en betydelig underdiagnostisering, og mange vet ikke at de er smittet.
Det kompliserer bildet ytterligere at ca. 80 prosent av nordmenn med hepatitt C er tidligere eller aktive sprøytenarkomane. Viruset blir spredt gjennom blodkontakt, blant annet ved sprøytedeling. Når sykdommen i tillegg utvikler seg langsomt, og behandlingen er en tøff påkjenning, havner disse pasientene oftest lengst bak i køen.
I Norge er det bare 500 som blir behandlet for hepatitt C hvert år.
Hepatitt C gir betennelse i leveren, som over lang tid vil gi leverskaden skrumplever. Pasienter med leverskade står i fare for å utvikle leversvikt og leverkreft – begge tilstander med høy dødelighet. Hos pasienter som har hatt hepatitt C lenge, er leversykdom den viktigste årsaken til død.
I både Norden, Europa og USA er hepatitt C den vanligste årsaken til levertransplantasjon, som er eneste behandling ved utviklet leversvikt. Eksperter forventer et stigende antall norske pasienter med leversvikt som skyldes hepatitt C de nærmeste årene.
De fleste virusinfeksjoner kan ikke kureres, men kun holdes i sjakk – ofte gjennom livslang behandling, slik det for eksempel er ved HIV-infeksjon. Hepatitt C er derimot én av få kroniske virusinfeksjoner der det faktisk er mulig å gjøre pasienten helt frisk gjennom behandling.
Det innebærer at pasienten blir kvitt sin infeksjon, betennelsen i leveren stanser, ytterligere leverskade blir forhindret, og dødeligheten blir redusert. Hvor mange av pasientene som blir friske, avhenger av en rekke faktorer hos både virus og pasient, blant annet hvilken genotype av viruset pasienten har.
For pasienter med genotype 2 eller 3 har hele 80 prosent sjanse til å bli kvitt viruset med dagens behandling, mens tallet bare er 40 prosent for genotype 1, som er den tredje vanlige genotypen i Europa. Denne høsten kommer det imidlertid et legemiddel som kan kurere opptil 70 prosent av genotype 1-pasientene.
I prinsippet er det mulig å utrydde hepatitt C og forhindre utviklingen av alvorlig leversykdom. Imidlertid må effektiv behandling skje på et tidlig tidspunkt, fordi den virker dårligere på pasienter som er eldre og allerede har utviklet leversykdom.
Det er god samfunnsøkonomi å ta i bruk nye legemidler på et tidlig tidspunkt for alle typer pasientgrupper, fordi da hindrer man at pasientene kommer tilbake til helsevesenet med langt mer alvorlige og kostnadskrevende diagnoser.
Samtidig vet vi at helsevesenet treffer svært skjevt i ulike sosiale lag, og at ressurssvake grupper, som sprøytemisbrukere, kommer dårlig ut.
Siden hepatitt C-behandling til rusavhengige ikke får nok oppmerksomhet verken i Norge eller internasjonalt, støtter jeg overlege Olav Dalgard i at det bør komme et initiativ fra helsemyndighetene for å få bedre oversikt over epidemien, og for å få laget en handlingsplan.
Vår helsetjeneste bør være så inkluderende at norske pasienter som er smittet med hepatitt C får vite om mulighetene og sikres en grundig utredning og optimal behandling.