Uansvarlig beredskap i nord

Artikkelen er oppdatert kl.15:31

Av Anne Hafstad, kommentator og journalist i Dagens Medisin

HVER OG EN AV OSS skal føle oss trygge på at vi får nødvendig helsehjelp når vi trenger det. Den forutsigbarheten og tryggheten skal vi alle ha, uavhengig av hvor i landet vi bor. Det betyr at en døgnkontinuerlig beredskap for ambulansefly og helikoptertransport, må være på plass. Særlig kritisk er dette for befolkningen i Nord-Norge, hvor avstanden til høyspesialisert medisinsk behandling kan være lang.
De siste ukene har det utspilt seg et drama rundt helseberedskapen i nord som gir grunn til bekymring. Først og fremst er dette bekymringsfullt for befolkningen som rammes. For dem handler det om liv eller død. For helsepersonell, som hver dag gjør sitt ytterste for å sikre at pasientene i vår nordligste landsdel får den behandlingen de skal når de trenger det, handler det om trygghet for at de får gjort den jobben de vet de kan og skal – når det trengs.
FOR HELSE NORD bør situasjonen de har satt seg selv, befolkningen og helsepersonell i, gi betydelig hodepine. For la det ikke herske noen tvil om hvor ansvaret ligger. Det er hos Helse Nord, og i siste instans hos helseminister Bent Høie. Han har tilbrakt helgen i Bodø og Tromsø for å forsikre seg om at situasjonen er under kontroll og at beredskapen er på stell – eller i det minste på et forsvarlig nivå. Jeg ville ikke ha vært for skråsikker på dette om jeg var ham, slik saken fremstår nå.
Helseministeren har forhåpentligvis også brukt tiden med administrerende direktør Lars Vorland og hans folk i Helse Nord til å understreke betydningen av å ha gode risiko- og sårbarhetsanalyser og beredskapsplaner. Da vil situasjoner som den vi er vitne til nå, håndteres uten at vi andre egentlig merker det. Strengt tatt burde helseministeren ha forsikret seg om dette for lenge siden.

NOE HAR åpenbart gått fryktelig galt. Men flere enn Helse Nord bærer et ansvar. Det gjør også det statseide selskapet Luftambulansetjenesten AS. Selskapet har hatt ansvaret for anbudskonkurransen og for at det til enhver tid er tilgjengelige ambulansefly når kompetente fagfolk må rykke ut for å redde pasienters liv. Da er tid en svært kritisk faktor.
Det er ingen grunn til å angripe det faktum at disse tjenestene er lagt ut på anbud. Lov om offentlige anskaffelser krever det. Loven er et viktig virkemiddel for å forebygg korrupsjon og uheldige monopolsituasjoner. Vi snakker her om en milliardkontrakt som dagens operatør, Lufttransport AS, tapte fordi selskapet ikke nådde opp i en samlet vurdering av kvalitet, leveranser og pris.
Oppdraget gikk til Babcock Scandinavian Air Ambulance (BSAA). De skal drifte tjenesten til en betydelig høyere kostnad per år enn dagens tjeneste, men til en lavere kostand enn tilbudet fra Lufttransport AS. Pris alene har ikke vært avgjørende for valg av fremtidig samarbeidspartner. BSAA er et stort og robust selskap. Lite tyder på at selskapet er et slags helsetjenestens Ryanair, slik noen har fremstilt dem i sosiale medier. BSAA overtar ansvaret for ambulansetjenesten i Norge den 1. juli 2019. Frem til da ligger ansvaret hos Lufttransport AS. Problemet nå er at selskapet ikke lenger evner å ta det ansvaret.

PILOTENE I LUFTTRANSPORT AS bærer sin del av ansvaret for krisen vi nå ser. For pilotene og annet nøkkelpersonell handler dette om at de i dag har svært gode lønns- og arbeidsbetingelser. De krever at de samlet flyttes over på rot til det nye selskapet som fra 1. juli neste år overtar ansvaret for ambulanseflyvningen i Norge. Og de vil ta med seg dagens lønns- og arbeidsavtaler. Dette sier BSAA nei til og lyser ut 97 pilotstillinger, samtidig som de oppfordrer dagens piloter til å søke. BSAA ønsker lønns- og arbeidsavtaler mer på nivå med det pilotene i Widerøe, SAS og Norwegian har.
At piloter, og nå også teknisk personell, mer eller mindre kollektivt melder seg syke når bakteppet er en uenighet om lønns- og arbeidsforhold, er i beste fall usjarmerende. Det står ikke til troende at de alle har en så skjør mental helse at når det butter imot i reelle forhandlinger om fremtidig arbeidsforhold, så blir de uegnet til å gjøre jobben sin. Det er en fattig trøst for pasienter og pårørende som rammes, at pilotene gjennom en internasjonal flysikkerhetsavtale har anledning til å melde seg uegnet til å fly dersom de føler det slik.

SAMTIDIG ER det lett å forstå at det er en stor personlig belastning når nåværende arbeidsgiver mister sitt oppdrag og jobben din ikke lenger finnes om et års tid. Dette gir en utrygghet som er krevende. Pilotene vi snakker om har bred erfaring fra en tjeneste som er annerledes enn vanlige transportfly. En tjeneste hvor også samspillet mellom helsepersonellet om bord og piloten har stor betydning.
Det er lett å forstå legenes sterke ønske om at de samme pilotene skal være med videre. At det er den beste løsningen, er det liten tvil om. Men det er fullt mulig å tenke seg at også andre erfarne piloter kan skaffe seg nødvendig spisskompetanse i løpet av det neste året.
DET ER imidlertid skivebom å angripe det faktum at tjenesten er satt ut på anbud. Slik må det være skal norsk lov følges. Legene har imidlertid helt rett når de raser over situasjonen de helt ufrivillig har kommet i, og ikke minst pasientene deres. Dette handler om pasientsikkerhet, som må gå foran det aller meste.
Det hele koker ned til følgende: Hvordan kunne Helse Nord og Luftambulansetjenesten AS sette seg i den situasjonen vi når ser? Hvordan kunne pasientsikkerhet settes i fare? Hvordan kunne befolkningen i Nord-Norge settes i en situasjon hvor de ikke kan føle seg sikre på at det finnes et ambulansefly tilgjengelig når de trenger det?
HVA KUNNE Helse Nord ha gjort annerledes? Hvordan de havnet der, skal jeg være forsiktig med å mene for mye om. Det kan også være klokt å trekke pusten og avvente noe før man feller en knusende dom over kvaliteten på tjenestene fra BSAA.
At mye kunne, og skulle ha vært gjort annerledes, er lett å se i etterpåklokskapens lys. Blant annet kunne det ha vært smart å legge inn som en forutsetning i anbudsutlysningen at dagens svært kompetente personell, det være seg piloter eller andre, ble med over til en eventuell ny operatør. Dette ville ha sikret kontinuitet, forutsigbarhet og trygghet i samarbeidet mellom helsepersonell og flyvere.
Slik saken så langt er presentert i det offentlige rom, virker det som om arbeidet med sårbarhet- og risikoanalyser, samt gode beredskapsplaner for uforutsette situasjoner, ikke står til terningkast seks, men snarere en eller to.
Særlig uforutsigbart kan det imidlertid ikke være at piloter melder seg uegnet til å fly når lønnsforhandlingene ikke går helt deres vei. Det har vi sett mange ganger før, også i andre yrker.
SISTE ORD er neppe sagt i denne saken. Det blir etterspill, og det er bra. Ordføreren i Tromsø krever ekstern granskning, og på Stortinget avkreves helseminister Bent Høie svar.
En form for granskning kan være en god ide. Vi kan ikke leve med en beredskapssituasjon i Nord-Norge som ikke er 100 prosent på stell.
Riksrevisjonen påpeker mandag at de ikke har mulighet til å granske saken.
For menneskene dette gjelder, er det knekkende likegyldig hvilket fly og hvilken pilot som frakter dem trygt til sykehus når de trenger det. For dem handler det om liv eller død.