Generalist og superspesialist?

Ingen kan forvente at fastlegene skal ha spisskompetanse på kreft

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Anne Hafstad er journalist/kommentator i Dagens Medisin.

MODERNE KREFTBEHANDLING blir stadig mer avansert og målrettet. Nye behandlingsmetoder og kombinasjoner ser dagens lys i raskt tempo, og pasienter med samme kreftform kan få høyst ulik behandling.

Da er det ikke rart at et flertall av fastlegene føler at de kommer til kort i oppfølging av kreftpasienter.

Ingen kan forvente at fastlegene, som i en stadig travlere hverdag møter pasienter med alle slags diagnoser og utfordringer, skal ha spisskompetanse på kreft. Ikke er det nødvendig heller. Avansert kreftbehandling må sykehuslegene ta seg av.

FASTLEGEORDNINGEN er under sterkt press. Kravet og forventningene til fastlegene øker. De får stadig nye oppgaver fra helseforetakene og fra helsemyndighetene – uten at noe tas bort.

Her ligger hovedutfordringen til både fast-legene og helseminister Bent Høie.

Han vil ha pasientens helsetjeneste og er tydelig i den nye kreftstrategien på at ivaretakelse av kreftpasienter og kreftoverlevere skal prioriteres og styrkes. Høies resept er blant annet pakke-forløp hjem.

SKAL HELSEMINISTEREN lykkes med sine ambisjoner, må samhandlingen og informasjonsflyten mellom alle som er involvert i utredning, behandling og oppfølging av kreftpasienter, styrkes. Dette forutsetter rask og sikker digital informasjonsutveksling mellom fastlegene og spesialistene i helseforetakene, inkludert rask deling av oppdateringer av handlingsprogrammene for kreft.

IKT-systemer som enkelt gir fastlegene tilgang til nødvendig kunnskap og informasjon om hva de skal gjøre, og når, må på plass. Så enkelt, og tilsynelatende så vanskelig, selv i 2018.

TIDSPRESSET til fastlegene forsvinner ikke med bedre samhandling og digitale løsninger alene. Som ellers i helsetjenesten må også fastlegene prioritere, og deres endringsvilje utfordres. Det kan tenkes at oppgaver fastlegene utfører i dag, kan gjøres like godt av andre.

I tillegg handler det om listelengder, mangel på fastleger og da også om forhandlinger, avtaler og om penger.

Ingen har bedre forutsetninger for å ta et helhetlig ansvar for kreftpasienter og deres nærmeste enn fastlegene. De kjenner pasientene, deres tidligere sykehistorie, og deres livssituasjon godt. Et slikt ansvar går rett inn i kjerneoppgaven til fastlegene slik hele ordningen er tenkt.

Jeg er sikker på at de aller fleste kreftpasienter opplever seg godt ivaretatt hos fastlegen sin. Dette dokumenteres også i ulike brukerundersøkelser. For pasientene handler det om å mestre livet med en potensielt livstruende sykdom, om trygghet og forutsigbarhet.

Powered by Labrador CMS