Et annerledes veikart – i nasjonens interesse

I STORTINGSMELDING nr. 9 (2012-2013) «Én innbygger – én journal» beskrives tre overordnede mål for IKT i helse- og omsorgstjenesten (1):
• Helsepersonell skal ha enkel og sikker tilgang til pasient- og brukeropplysninger.
• Innbyggerne skal ha tilgang på enkle og sikre digitale tjenester.
• Data skal være tilgjengelig for kvalitetsforbedring, helseovervåking, styring og forskning.
En massiv utredning om hvordan denne ambisjonen skulle realiseres, forelå i 2016 (2). Utredningen anbefalte at kommunene og spesialisthelsetjenesten i Norge skulle benytte en felles journal-løsning. I januar 2018 kom imidlertid et veikart (3) for anskaffelse av en nasjonal journal løsning kun på kommunalt nivå.

IRRASJONALITET. Hvordan kom denne endringen?

I Midt-Norge var situasjonen for journalløsningene innen helse- og omsorgstjenestene så kritisk at det ikke var mulig å vente på en nasjonal prosess. I Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) ble risikoen i et nasjonalt prosjekt vurdert til å være så stor at man ville prøve ut en felles journal for kommuner, fastleger og sykehus i Midt-Norge før en nasjonal anskaffelse.

I de regionale helseforetakene utenom Midt-Norge ville man høste mer av investeringene i de løsningene man allerede har i drift. I kommunene utenom Midt-Norge var det engstelse for at et samarbeid med spesialisthelsetjenestene om en felles anskaffelse ville ta for lang tid og medføre for stor risiko. Summen av hver aktørs rasjonelle motstand – med blikket festet i egen silo – ble til irrasjonalitet i nasjonens perspektiv.

FALLENDE KVALITET? De neste ti årene vil det innenfor en serie store fagområder i norsk helse- og omsorgstjeneste komme økte behov i en størrelsesorden på 50 prosent. Dersom tjenestene skal leveres på samme måte som i dag, må ressursene fordeles i en stadig mer krevende prioritering. En sannsynlig konsekvens er fallende kvalitet: Kortere liggetid på sykehus, lavere dekningsgrad av institusjonsplasser og hjemmebaserte tjenester i kommunene, og økende krav til egenomsorg.

En nødvendig digitalisering av norsk helsetjeneste er i det foreliggende veikartet skjøvet minst til år 2040, altså nærmere 30 år etter at Stortingsmelding 9 ble levert. Når så fundamentale endringer i vedtatt politikk oppstår, er det hensiktsmessig å foreta en kritisk gjennomlesing av beslutningsunderlagene.

FREMMEDGJØRENDE. Etter min vurdering fremstår både utredningen og veikartet i en språkdrakt som er svært fremmedgjørende og til dels ugjennomtrengelig. De sentrale tema er ikke beskrevet tydelig nok: Hvor nødvendig det er å benytte en felles journal, hvor faglig tilfredsstillende og hensiktsmessig det er å arbeide i en felles journal-løsning, hvor dyrt og krevende det er å jobbe i ulike journaler, og hvilket enormt potensial som kan realiseres både innen kvalitetsøkning og effektivisering av tjenestene i en felles løsning.

I en rapport om svensk helse- og omsorgstjeneste og IKT indikeres en effektivisering av tjenestene i størrelsesordenen 25 prosent ved fullført digitalisering (4). En annen oppsummerende rapport om digital samhandling i helse- og omsorgstjenestene forteller det vi trenger å vite om manglende måloppnåelse når vi ikke arbeider i samme journal (5). Vi bør kunne gjøre oss bedre nytte av denne typen kunnskap i vår egen planlegging.

SVAKHETEN? Anskaffelsen av et felles journalsystem for både kommunene, spesialisthelsetjenesten og fastlegene i Midt-Norge ser ut til å lykkes. Det er imidlertid ikke lagt inn noen nasjonale føringer som åpner for at andre kommuner eller sykehus kan få ta i bruk samme løsning. I et nasjonalt perspektiv er det en stor svakhet. Dersom denne svakheten repeteres gjennom en nasjonal anskaffelse kun på kommunalt nivå, går det fra vondt til verre.

Den neste store, nasjonale anskaffelsen av en journalløsning må kunne realiseres slik at den kan benyttes både av kommuner, fastleger og sykehus.

UHENSIKTSMESSIG. Veikartet fremstår som et uhensiktsmessig kompromiss, som verken brukere eller tjenesteytere egentlig ønsker seg. Veikartet har blitt til i en svak dialog mellom Direktoratet for e-helse, spesialisthelsetjenesten, kommunene, fastlegene og brukerorganisasjonene. I Midt-Norge utforskes forbilledlig både tempomessig og innholdsmessig det handlingsrommet som Stortinget peker på i Stortingsmelding 9. Dette bør resten av den norske helse- og omsorgstjenesten også gjøre, gjerne med Midt-Norge som springbrett.

Det burde være mulig å utforme et veikart som peker tydelig mot «En innbygger – en journal» innen en akseptabel tidshorisont. Da kan man håpe på å finne gode løsninger, i tide, på de raskt økende utfordringene i helse- og omsorgstjenestene. I tillegg kan pasientens helsetjeneste realiseres før 2030 – og ikke en eller annen gang etter 2040. Et annerledes veikart synes å være i nasjonens interesse.

Oppgitte interessekonflikter: Artikkelforfatteren har det siste året arbeidet som programdirektør for programmet «En innbygger – en journal» i Direktoratet for e-helse.

Referanser:
1) Stortingsmelding Meld. St. 9 (2012-2013) «Én innbygger – én journal»
2) Utredning av «Én innbygger – én journal» (des 2015). Direktoratet for e-helse og Helsedirektoratet
3) «Veikart for realiseringen av målbildet for Én innbygger – én journal» (jan 2018). Direktoratet for e-helse
4) «Värdet av digital teknik i den svenska vården» (Jun 2016). McKinsey & Company
5) «Interoperability 2017» (Okt 2017). KLAS Perception report.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 08/2018