Fra samrøre til samhandling

Kronikk: Tom Ole Øren, leder i Allmennlegeforeningen

HELSEVESENET ER på sitt beste når samarbeidet mellom helseaktørene er optimalt og systemet oppleves som sømløst. I 2012 kom derfor Samhandlingsreformen. En av hensiktene bak omleggingen av helsevesenet var at ulike ledd i helsetjenesten skulle samarbeide bedre. Regjeringen var også tydelig på at de nye oppgavene som skulle tilføres kommunene, utløste et behov for langt flere fastleger.

Men hvor langt har vi egentlig kommet med tanke på å etablere et bedre samarbeid, på tvers av nivåene og aktørene i helsetjenesten? Det vi i hvert fall kan slå fast etter disse seks årene, er at fastlegene har blitt pålagt mange flere oppgaver. Intensjonen om å øke antall fastleger forsvant et sted på veien.

ANSVAR. Mange fastleger sitter igjen med en stor arbeidsbelastning og tiltakende oppgaveoverføring fra andre deler av helsetjenesten – spesielt sykehusene. Samtidig melder våre sykehuskolleger om en dramatisk reduksjon i merkantile sekretærtjenester de siste årene samt et høyt sengebelegg. De reduserer stadig antallet senger og drives med mer poliklinisk virksomhet. Pasienten får kortere liggetid i sykehusene og kommunene får ansvaret for stadig sykere pasienter. Andelen av reinnleggelser innen 30 dager har mange steder vært høy.

Redaktør Trude Basso i Yngreleger.no oppsummerer på følgende vis: «Midt oppe i den voksende porteføljen blir [fastlegene] sittende med ansvaret for sykere pasienter og etterbehandling og oppfølging av pasienter som har fått sin behandling initiert i spesialisthelsetjenesten».

OVERGANGENE. Kapasitetsutfordringene i sykehusene løses altså ved å overføre nye oppgaver til primærhelsetjenesten og fastlegene. Problemet er at fastleger og sykehusleger nå løper like fort.

De fleste utfordringer i våre pasientforløp finner vi i overgangene mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Riksrevisjonens rapport om henvisningspraksisen i helsevesenet fra januar i år understreker behovet for bedre samhandling på denne fronten.

KOMMUNIKASJONEN. Rapporten fastslår at kommunikasjonen mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten er mangelfull. Konsekvensen, for både pasientene og legene, er at dyrebar tid og ressurser går tapt.

Beskjeden fra sykehus- og fastlegene er klar. De mangler verktøy for å samarbeide og informere hverandre på en god og grundig måte. God samhandling er avhengig av at de som skal samarbeide kan være tilgjengelig for hverandre, utveksle viktig pasientinformasjon og dele medisinsk kompetanse. Her må myndighetene ta tilbakemeldingene på alvor og svare ut behovet.

FORDELINGEN. Et annet avgjørende grep er å få på plass en langt tydeligere ansvars – og oppgavefordeling. De instanser som faktisk skal samhandle, må være med på å vurdere kapasitet, riktig medisinsk prioritering og kompetanse. Kapasitetsutfordringene i helsekjeden løses ikke ved ensidig å overføre oppgaver fra ett nivå til et annet. Spesielt når det skjer uten at det er tydelig samordnet, kommunisert eller solid forankret i de miljøene som faktisk skal samarbeide.

Hvem som skal utføre de forskjellige oppgavene, må også baseres på et faglig grunnlag. Vi trenger klare nasjonale og lokale avtaler om «hvem som skal gjøre hva». I tillegg må vi kartlegge om fastlegene har den faglige kompetansen som trengs til å løse alle oppgavene som overføres. Et godt eksempel på dette er oppfølging av pasienter med avanserte kreftformer. Alle pasienter fortjener å møte et helsetjeneste som er så godt forberedt og organisert som mulig, på å ta imot dem.

EVALUERING – I TIDE. De fleste utredninger, diagnostiseringer og behandlinger skjer på fastlegekontorene. Hele 90 prosent av alle konsultasjoner skjer her, mens ti prosent henvises til sykehusene. Skal vi lykkes i å styrke samhandlingen, må fastlegene involveres i lang større grad enn det som har vært tilfelle til nå.

Det knaker i fastlegeordningen. Stortinget har enstemmig vedtatt å evaluere den. Men i likhet med helsekomitéleder, Olaug Bollestad (KrF), mener Allmennlegeforeningen at også Samhandlingsreformen og effektene av den må evalueres.

Det er på høy tid.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 05/2018