Avgangen

Ingebrigtsen-saken har eksponert en strid med mange dimensjoner.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

TOR INGEBRIGTSENS avgang som administrerende direktør ved Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) har eksponert en strid med mange lag og dype motsetninger, inkompetanse og sluttavtaler som ikke tåler dagens lys – og helseledere og politikere som først tar ansvar når det blir avslørt at de gjorde alt de kunne for å sitte stille i båten og håpe at ting gikk over av seg selv.
Interessemotsetningene først: Det var altså truslene mot styreleder Marianne Telle i Helse Nord RHF som felte Tor Ingebrigtsen, og som gjorde at han måtte gå som direktør ved UNN.
ETTERSPILLET har dokumentert hvor sterkt Tromsø jobber for sine egne interesser. Avisen Nordlys har argumentert med at UNN er et lite universitetssykehus med et sårbart fagmiljø, og at en oppsplitting av et PCI-tilbud på to steder i Nord-Norge vil være spesielt ødeleggende for UNN.
Men verken UNN eller andre universitetssykehus i landet har rett til å «kjøre over» mindre sykehus i regionen. Således har den famøse trusselsaken i Nord-Norge demonstrert behovet for et RHF-nivå som en motvekt til regionens største og mektigste sykehus. Etter PCI-saken og Tor Ingebrigtsens avgang bør Tromsø stille seg spørsmål om sin egen rolle som regionhovedstad. Man kan ikke forvente å få privileger som både «stor» og «liten» på samme tid.
STYRELEDER Jorhill Andreassen ved UNN trakk seg etter at trusselsaken ble kjent. Andreassen sa i praksis opp jobben da hun i striden rundt truslene mot Marianne Telle uttalte at «jeg valgte å la være å høre på Lars Vorland».
Andreassens innstilling til jobben synes å ha vært blind lojalitet til Ingebrigtsen, til UNN og Tromsø. Det er selvsagt hennes jobb å støtte opp om alt dette, men et styre skal også kontrollere, stille kritiske spørsmål og ta et bredere samfunnsansvar. Et styre skal passe på at administrasjonen skjøtter jobben sin, ikke være en lojal heiagjeng.
SLUTTAVTALEN til nå 54 år gamle Tor Ingebrigtsen strekker seg potensielt over 16 år, og er på 85 prosent av en direktørlønn på 1,9 millioner kroner. Man skal være varsom med å kritisere blindt alle former for sluttavtaler, og dersom våre universitetssykehus ønsker å rekruttere kandidater fra overlege- og avdelingslederstillinger som har professorkompetanse fra universitetet, må man regne med at disse personene ønsker å ha en retrettmulighet når direktørperioden er over.
Likevel er en så høy lønn – potensielt over så mange år som Ingebrigtsen nå kan få – langt i overkant av hva fellesskapet anser som rimelig. Dersom en direktørjobb er så tøff og vanskelig at den er noe som få ønsker seg, må eventuelt lønnen eller betingelsene bedres for de årene man sitter i stillingen.
HELSEMININISTER Bent Høie grep ikke inn da han ble kjent med truslene mot Marianne Telle. Muligens var det avgjørende at Helse Nords styreleder selv ikke ønsket å anmelde saken.
Men Høie burde ha tatt affære tidligere. Departementet er RHF-styrelederens nærmeste, og er det noe vi sitter igjen med etter Ingebrigtsens avgang, så er det at trusler må få konsekvenser.

Powered by Labrador CMS