– Hva er sakens fakta?

LEGELIV-KOMMENTAREN: Edvin Schei, allmennlege, professor i allmennmedisin ved UiB og gjesteprofessor i Montreal

JEG ER ARE, 67 år, eier av datafirmaet TechSol. Min kone Gerd er ufør med bipolar lidelse, vår sønn Eirik er nyskilt, han drikker. Jeg ble innlagt i forgårs etter at jeg hadde kastet opp blod. Legen som gastroskoperte, har tatt meg inn på et rom og forklart at blodet kom fra en stor kreftsvulst i magen. Han så alvorlig ut. De har tatt CT- og MR-bilder av hele kroppen, han sa at kreften har spredd seg og ikke kan opereres. Jeg er redd jeg skal dø av dette. Jeg er matt og engstelig, klarer ikke tenke klart. Hvordan kan jeg si det til Gerd og Eirik, som er avhengig av meg? Hva med bedriften? Kommer jeg til å ha mye smerte? Skal det ikke bli flere turer med fluestanga? Det må da være noe de kan gjøre i verdens beste helsevesen. Leste jeg ikke om en ny kreftbehandling i utlandet et sted?

Legen lytter, det virker som han bryr seg.

REALITET. Scenen er hentet fra kommunikasjonsundervisning for leger i et norsk helseforetak. Som underviser spiller jeg pasienten Are i samspill med overlege Berg.

For Berg ble det i virkeligheten tungt å være Ares lege: De pårørende «gikk av skaftet», pasienten ble aggressiv og benektende. I rollespillet har Berg satt som mål at Are og familien skal få støtte til å ta de første skritt mot å erkjenne realiteten – at sykdommen er dødelig, at lindrende behandling er det man kan gi, og at de må prøve å bruke den gjenstående tiden på en måte som er god for dem.

INNBLIKK. Berg vil prøve ut de to mest effektive medisinske kommunikasjonsteknikkene:

• Skaff deg innblikk i pasientens opplevde virkelighet (tanker og følelser), og
• vis empati.

Det er dokumentert at begge teknikkene styrker samspill og endring. Men teknikkene er krevende – legen må snakke og tenke på måter som bryter med innøvde yrkesvaner og ordvalg. Berg har fått hjelp av kollegagruppen til å formulere noen mulige setninger på tavlen. Han legger de medisinske papirene til side, snur seg fra dataskjermen, lener seg varsomt frem mens han ser på pasienten, som er meg, med et varmt blikk og sier: «Ja, dette er forferdelig». Han tier, gir meg tid, er stadig oppmerksomt vendt mot meg. Så fortsetter han. «Klart det ikke er lett å vite hva man skal gjøre».

EMPATI. Legens empati og den klare støtten i usikkerheten hjelper meg til å finne ord for kaoset jeg er kastet ut i: Jeg forteller om bekymringen for Gerd som nylig var innlagt på psykiatrisk, om sønnen, om ansvaret for bedriften. Legen følger oppmerksomt med på det jeg forteller, og kommer med små «lydnikk» – u, umm, oj, selvsagt – og empatiske utsagn som at «det må være tungt».

Jeg spør plutselig, i en strøm av fortvilte ord, om han virkelig tror jeg skal dø av dette? Da faller Berg ut av sin nye rolle. Han overtar samtalen, slutter å lytte til meg, og begynner å snakke om det han kaller «sakens fakta» - de biotekniske og statistiske aspektene.

UT AV UBEHAGET. At pasienten strever med egen død og et oppflerret privatliv er ikke lenger samtalens fokus, det er blitt «ikke-medisinsk». Slik fjerner legen seg ubevisst, men effektivt, fra ubehaget ved å stå i egen usikkerhet – «hva kan jeg si til en som skal dø?» – og hjelpeløshet («det er jo ikke noe jeg kan gjøre med det»).

Berg sier: – Vi vet ennå ikke presist hvor mye kreften har spredd seg. Vi venter på noen flere undersøkelser. Jeg har snakket med kirurgene, og det enkleste nå er at jeg bare går gjennom det vi vet, så du er godt informert, ikke sant?

AUTOPILOT. Overlege Berg er fortsatt oppmerksom og vennlig, det setter meg sjakk matt, jeg kan ikke protestere, ikke kreve noe mer, han gjør jo jobben sin, han vil det beste. Men jeg kjenner kulden, jeg er forlatt nå. Legen er ikke lenger en alliert, en som bryr seg om det som fyller hele min væren – at jeg har fått en dødsdom, at selvet mitt er et kvernende kaos av følelser og søken etter håp. Jeg hører at han snakker i det fjerne mens jeg forsvinner inn i tanker om Gerd, om sønnen vår, at jeg er så sliten, at jeg vil gråte, men det tar seg ikke ut. Og ennå snakker han. Det må da finnes en behandling i utlandet et sted? Hva om jeg selger bedriften, da kan jeg betale selv?

Vi tar time-out fra rollespillet og analyserer det som skjedde. Berg smiler unnskyldende. «Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, så da ble det visst autopilot».

Nye forslag noteres på tavlen. Samtalen starter igjen: – Tror du virkelig jeg skal dø av dette?

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2017