En god helsetjeneste, som kan bli bedre

Kronikk: Stig Slørdahl, administrerende direktør i Helse Midt-Norge RHF

DET ER vanskelig å være uenig med Legeforeningens president Marit Hermansen, som nylig skrev at vi har en av verdens beste helsetjenester. Riktignok var hun opptatt av «mørke skyer i horisonten» med økende sosial ulikhet i helse og en gryende todeling av helsetjenesten.

I juli kom en rapport fra den amerikanske stiftelsen, The Commonwealth Fund, som sammenlignet helsetjenesten i 11 rike land – Australia, Canada, Frankrike, Tyskland, Nederland, New Zealand, Norge, Sverige, Sveits, Storbritannia og USA. Ikke overraskende skåret USA dårligst til tross for at ingen andre land er i nærheten av å bruke så mye penger på helse. Norge delte fjerdeplassen med New Zealand, slått av Storbritannia, Australia og Nederland.

ULIKE SYSTEMER. For mange er det kanskje overraskende at Storbritannia med National Health Service (NHS) kommer best ut i sammenligningene. De oppnår topp-skåre på alle områder utenom oppnådde resultater av helsetjenesten. Her er Norge på en tredjeplass. Det er ni områder som ble vurdert for å kunne si noe om helsetjenestens kvalitet på resultatområder som blant annet spedbarnsdødelighet, forventet levealder for de som blir 60 år gamle, 30-dagers dødelighet for de som har vært innlagt med hjerteinfarkt og hjerneslag, og fem års relativ overlevelse for brystkreft og tykktarmskreft.

Det er interessant at de tre landene som kom ut på topp, har helt ulike helsesystemer. Riktignok har de universell helsedekning, det vil si at hele befolkningen gis tilgang til helsetjenester. I Storbritannia betales helsetjenesten via skatteinntekter og de sentrale myndighetene har en viktig rolle i hvordan helsetjenesten er organisert og drives. De fleste sykehusene er offentlige med offentlige ansatte, mens primærlegepraksisene stort sett eies av private.

FORSIKRING. I Australia er alle dekket av en forsikringsordning og finansiert som NHS gjennom skatteinntekter, men det offentlige har en mindre rolle i driften av helsetjenesten. De fleste sykehusene er private, og rundt halvparten av befolkningen har private forsikringer for tilgang til helsetjenester utenfor det offentlige systemet.

I Nederland er innbyggerne pålagt å kjøpe privat helseforsikring. Forsikringsselskapene er forpliktet til å gi helseforsikring til alle som søker og den skal inneholde en obligatorisk del som likner de tjenestene vi tilbyr i systemet vårt. Finansieringen består av to deler, en inntektsavhengig del som betales til en felleskasse og en del som betales direkte til forsikringsselskapet. Det foregår deretter en overføring mellom felleskassen og det enkelte forsikringsselskap ut ifra risikoprofilen til dem som søker om forsikring.

ORGANISERINGEN. Norge kom på nest sisteplass på området «care process», som skal ha relevans for helsetjenesten som helhet – forebygging, pasientsikkerhet, koordinering, pasientinvolvering og pasientpreferanser. Kanskje gjenspeiler disse resultatene noe av utfordringene vi har med en oppdeling av helsetjenesten i spesialisthelsetjeneste, kommunehelsetjeneste og fastleger.

Jeg har i en tidligere kronikk skrevet at Norge aldri ville ha organisert helsetjenesten slik vi har gjort hvis vi skulle ha begynt på nytt i dag. Da ville vi ha tatt utgangspunkt i hva som ville ha vært hensiktsmessig for pasientene og befolkningen som helhet.

Pasientene tror de møter én helsetjeneste – og vi må organisere oss slik at de opplever det som én helsetjeneste. En god start kan være å kompensere fragmenteringen gjennom nye finansieringsordninger og felles journalløsninger slik som den planlagte Helseplattformen i Midt-Norge. I én helsetjeneste må vi, på en god måte, ivareta primærhelsetjenestens – inklusiv fastlegenes – kompetanse, perspektiv og autoritet.

LØFT FOR HELHETEN. Vi har vært utrolig privilegert i Norge ved å ha faglig dyktige og engasjerte fastleger. Slik sett er det bekymringsfullt med de signaler som nå kommer med dårligere rekruttering til fastlegejobber. Det er sikkert flere ulike årsaker til dette. I Danmark er det også vanskelig å få unge leger til å investere og etablere seg i kommunene, mens ulike private selskaper etablerer legepraksiser etter kommunale anbud, og har angivelig mindre problemer med å ansette unge leger på fastlønn. Kanskje er tiden inne for å se på mer offentlig drift og fastlønn.

Det blir viktig fremover å prioritere de delene av helsetjenesten som trenger et løft for å sikre helheten. Vi har i løpet av de siste årene hatt en stor og nødvendig vekst i spesialisthelsetjenesten uten for eksempel en tilsvarende styrking av legeårsverkene i kommunene. I tillegg bør nok spesialisthelsetjenesten understøtte enda sterkere det som skjer i primærhelsetjenesten.

TA LÆRDOM! Vi er enige om at vi har – og fortsatt skal ha – en sterk offentlig helsetjeneste av høy kvalitet i Norge. Likevel bør vi kunne lære av hva som skjer i andre land for å bli stadig bedre. Vi skal selvfølgelig arbeide mot sosial ulikhet og en todeling av helsetjenesten, men vi må også sette helse inn i et større perspektiv.

Vi vil ikke lykkes hvis sosial ulikhet øker generelt og politikken motvirker å fremme god folkehelse. God folkehelse er mye mer enn en god helsetjeneste.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 14/2017