Når masken faller

LEGELIV-KOMMENTAREN: Jana Midelfart Hoff, nevrolog og fraksjonsleder (H) i Helse- og sosialkomiteen, Bergen

DU SOM SITTER helt ytterst på den sorte skaistolen, som står inne på kontoret i poliklinikken. Før deg har en gråtende dame med forverring av MS sittet der. Etter deg kommer en mann som så vidt klarer å holde seg i stolen, skjelvende som han er, luktende av urin, nikotin og ensomhet. Poliklinikken er et samlebånd av skjebner, noen fanger man opp, noen glir forbi.

Men nå er det du som sitter her. Du, som er midt imellom barn og voksen. Din mor sitter på den andre stolen, liten, tett tilknappet, dratt i ansiktet. Hun sier lite, men har fulgt deg hit til meg, du som fremdeles har barnets litt brå bevegelser, men snakker et språk som voksne bruker. Du som sitter rank i stolen og spør om du kan ha en «inflammasjon», eller om du ikke tåler medisiner fordi det har skjedd en «adaptasjon».

HODEPINE. Bakgrunnen er at hodepinen din ikke vil slippe taket. Den er der som et vedvarende trykk, et press innenfra. Og du og fastlegen har prøvd et utall medisiner, du og jeg har prøvd medisiner, og du har prøvd naprapat, osteopat og akupunktur. Men ingen ting virker. Og du vil bare ha den vekk. Og så var det flekken i hodet ditt da. Som mest sannsynlig ikke er noe, men som likevel har ført til at gjentatte MR bilder har blitt tatt. Det gjør deg selvfølgelig redd.

Jeg snakker om det vi snakket om sist gang, om de andre viktige tingene – ikke medisiner – som man kan gjøre for å bli kvitt hodepine. Jeg spør om du har trent litt eller om du gikk til fysioterapeut med den stive nakken og de ømme skuldrene dine. Du avfeier meg kontant. Du var en gang hos fysioterapeut, og du likte det ikke, så det kuttet du ut. Hva det å trene angår, tar det for mye tid. Din mor skyter forsiktig inn at dere kanskje kunne ha gått på et sånt studio, trent litt vekter og sånn. Du avbryter henne straks, og sier at du ikke ønsker å trene sammen med andre.

ENSOMHET. Jeg spør hva du gjør utenom skolen, som jeg forstår betyr mye for deg. Du sier kjapt at det blir ikke tid til så mye. Skolearbeidet er krevende, det frustrerer deg at lærerne ikke forstår deg, du føler at de ikke ser deg, du er usikker på om de vil deg vel. Jeg ser at din mor ser bort på deg.

Jeg spør om du har noen venner du er med utenfor skolen, om du kanskje kunne ha trent litt med dem? Du sier at det ikke er plass i livet ditt til venner. Du har noen du kjenner på skolen, men så er det så travelt.

Plutselig er de der; tårene. Du er fremdeles kontrollert og fattet, men jeg ser at øynene dine blir blanke, og du liksom skyver luggen til side fra pannen slik at hånden din gjemmer øynene et øyeblikk.

Og du sier at du liker deg best alene, at du aldri har likt lagspill og sånn. Noen blir alltid stående igjen, sier du.

BEKYMRING. Igjen ser jeg din mor kaste et bekymret blikk bort på deg, og det demrer for meg at hun er redd. Redd for hvordan du egentlig har det. Kanskje har du alltid vært det barnet som var annerledes, kanskje ble du slik fordi de andre barna gjorde deg annerledes. Du snakker fort nå, ordene renner ut, du sier at du føler at det bare gjelder å komme seg igjennom, bite tennene sammen, ikke bry seg, holde ut. Men at du har så vondt i hodet. Ditt kontrollerte skall har for et øyeblikk sprukket opp, og mens våre tilmålte minutter på poliklinikken tikker vekk, prøver jeg å tenke hvordan jeg kan hjelpe deg videre.

Et barn i en voksen kropp, som er falt mellom alle stoler.

MESTRING. Det ender med at jeg snakker med deg om at livet kan være vanskelig å mestre til tider for oss alle, og at iblant kan det å få hjelp til å mestre, være viktig. Du er avvisende, men jeg appellerer til ambisjonene dine og drømmene dine. Og jeg håper inni meg at den psykiateren jeg henviser deg til, ikke ser på alderen din, men på fortvilelsen din. At noen tar ballen videre, at du får den hjelpen du trenger. Jeg vet ikke om vi får det til. Jeg vet heller ikke om du vil ta imot hjelp.

Dere går ut av kontoret, moren din og du. Det er først etter noen minutter jeg ser at du har holdt så hardt rundt håndlenene på stolen at avtrykkene etter hendene dine fremdeles synes.

Som nevrolog tenker jeg at det aldri er «bare psykisk» eller «kun fysisk», men at kropp og psyke henger sammen. Tett sammen. Hvordan vi mestrer det som møter oss i livet, er avhengig av hva vi bærer på fra før.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 13/2017