– Lønn er ikke det eneste som avgjør hva vi som fastleger gjør og hva vi ikke gjør, sier fastlege og forsker Torunn Bjerve Eide. Her ved sitt fastlegekontor på Majorstuen i Oslo. Foto: Vilde S. Baugstø

Vesentlige forskjeller mellom allmennleger i Norden

Mens en næringsdrivende allmennlege i gjennomsnitt har 24 pasienter per dag, har finske og svenske allmennleger med fastlønn, i snitt 13 konsultasjoner. 

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

– Studien er en del av en stor europeisk studie, QUALICOPC, som sammenlikner primærhelsetjenestene i 34 land, sier fastlege og stipendiat ved avdeling for allmennmedisin ved Universitetet i Oslo, Torunn Bjerve Eide.

Hun er førsteforfatter på en forskningsartikkel som i juni ble publisert i Scandinavian Journal of Primary Health Care. I studien sammenliknes helsetjenester hos allmennleger i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island.

Portvaktordning
Eide forklarer at selv om det er mye som er likt hos de nordiske landene, ser man også store forskjeller på enkelte områder.

– Norge og Danmark skiller seg ut ved at 90 prosent av allmennlegene er selvstendig næringsdrivende, mens i de tre andre landene er det uvanlig. Der er allmennlegene ansatt i offentlige eller private helsesentre. I tillegg ser vi at det er forskjell i portvaktsordningene i de ulike landene, altså om du må til fastlegen din for å få en henvisning eller ikke. I Norge er du nødt til å få henvisning fra fastlegen, i Sverige og på Island finnes ikke en slik ordning.

– Betyr denne portvaktordningen, som står sterkt i Norge, at norske allmennleger er involvert i flere tilstander enn det allmennleger i nabolandene er?

– Ut fra de resultatene jeg har funnet, kan det se sånn ut. Det er spesielt tydelig for mer spesialiserte sykdommer som Parkinsons og leddgikt. En mulig forklaring på forskjellene kan være at i Sverige og på Island beholder spesialisten pasienten og fortsetter oppfølgingen, mens i Norge blir pasientene stort sett tilbakeført til fastlege som følger opp behandlingen når tilstanden er stabil, sier Eide.

Lønn avgjør ikke alt
Det har tidligere vært diskusjoner om fastlegers avlønning påvirker praksisen deres. I studien kommer det frem at det er store forskjeller i antall konsultasjoner i land med næringsdrivende leger, i forhold til de legene som har fast lønn. Mens en dansk fastlege anslår at han eller hun har 24 konsultasjoner per dag, anslår de rundt 13 konsultasjoner i Sverige, Finland og Island.

– Det er en ganske vesentlig forskjell. Men det er ikke sikkert at prioriteringer hos fastlegene kun har med lønnsforholdene å gjøre. Vi ser for eksempel at det er store forskjeller på i hvilken grad legene setter inn spiral. Dette gjøres i størst grad av legene i Danmark og Norge, det er altså ikke alltid sånn at denne type prosedyrer nødvendigvis gjøres mest av allmennleger i et fastlønnssystem. De finske legene følger også opp depresjon i mindre grad enn leger fra Norge og danmark. Dette er delegering av oppgaver som går på siden av lønnssystemet, sier Eide og legger til:

– Lønn er ikke det eneste som avgjør hva vi som fastleger gjør og hva vi ikke gjør. Men det er klart at det er et viktig perspektiv å ha med seg når dette diskuteres, vi kan ikke bruke tiden vår to ganger.

– Nyttig med andre lands erfaringer
Hun mener man ikke kan si at ett system er bedre enn et annet ut fra resultatene i studien.

– Nei, en av konklusjonene er nettopp at ingen land peker seg ut som markant bedre enn andre. Man kan imidlertid konkludere med at det er tydelige forskjeller, og at endringer i rammevilkår nok vil endre hvilke tilbud som blir gitt. Det kan dermed være nyttig å se på erfaringer fra andre land når man tar den typen avgjørelser, men man må være klar over at det også er andre elementer som vil påvirke tilbudene, sier Eide.

– Ulik kontinuitet i lege-pasient-forholdet
Gisle Roksund, leder av Nordic Federation og General Practice, spesialist i allmennmedisin og fastlege, sier studien viser at gjennomgående er de allmennmedisinske arbeidsmetodene like på tross av noe ulike arbeidsvilkår.

Gisle Roksund Foto: Per Corneliussen

– Den store forskjellen mellom norsk og dansk allmennpraksis på den ene siden, og svensk og finsk allmennpraksis på den annen side, er at allmennlegene i Norge og Danmark er organisert i små, selvstyrte næringsdrivende enheter, mens allmennlegene i Sverige og Finland arbeider på store legesentra, ofte styrt av sykepleiere og med en rekke andre helsearbeidere til stede. Pasientene i Sverige og Finland forholder seg til hele kontoret og ikke til noen enkelt fast lege. I Norge og Danmark er pasientene knyttet til den enkelte fastlege. Det gir en helt annen kontinuitet i lege-pasientforholdet, sier han og påpeker at han gjerne skulle sett en diskusjon av dette i artikkelen.

– Lengden på lege-pasientforholdet er den aller viktigste kvalitetsindikatoren i allmennpraksis, og det trumfer alt arbeid med kvalitetssikring og prosedyrer.

– Best i Norden
Roksund er imidlertid ikke i tvil om at Norge har den best organiserte allmennlegetjenesten i Norden, og at vi ligger langt over andre når det gjelder lengden på lege-pasient-forholdet.

– Jeg har vært i utallige diskusjoner med kolleger i de andre nordiske landene, og de ser med lengsel og smerte til ordningen vi har i Norge. Det reiser jo også delegasjoner fra Sverige for å studere den norske fastlegeordningen, sier han og fortsetter:

– Derfor er det så fortvilende at Helseministeren ikke vil høre på fastlegenes nødskrik rundt i landet vårt i disse dager. Pasientene ønsker enkel tilgang til en fastlege de kjenner. Pasientene etterlyser ikke primærhelseteam. Vi skal selvfølgelig samarbeide med andre når det er nødvendig. Men jeg er svært bekymret for at den norske fastlegeordningen råtner på rot mens ministeren skal teste ut nye arbeidsmetoder. Det vil være en tragedie.

Powered by Labrador CMS