Skjerming virker noen ganger mot sin hensikt

Innlegg: Bjørn Ingar Pedersen.  Artikkelforfatteren sitter i styret i Landsforeningen We Shall Overcome. Han skriver innlegget på egne vegne, med bakgrunn i opplevelser fra norsk psykiatri.

ESPEN GADE ROLLAND ønsker seg debatt om bruk av skjerming i psykisk helsevern og hvordan den bør foregå.

Først av alt vil jeg påpeke at jeg reagerer på at Rolland uttaler seg på generell basis med henhold til «pasientene som trenger skjerming» og at han prøver å legge ord i munnen på både sin egen yrkesgruppe og en stor del av gruppen psykiatriske pasienter (de som har det veldig vondt og er sterkt deprimerte), uten å påpeke at hver enkelt pasient har individuelle behov og sine egne ønsker om hvordan behandlingen sin skal foregå.

• Les innlegget til Gade Rolland her: Skjerming - til rett tid og rett sted.

Det ser jeg på som skjult tvang og overtalelsesteknikker basert på en holdning om at pasienten er syk, uten å si noe om at pasientene faktisk har ressurser som kan jobbes med, og på den måten styrke hver enkelt sin selvfølelse.

PERSONLIG ERFARING. Jeg har personlig erfaring med å være skjermet og har opplevd det som svært belastende å bli adskilt fra mine medpasienter, faktisk så har jeg opplevd å være skjermet som et inngrep i mitt liv som har ført til at jeg om jeg hadde hatt mulighet til det hadde gjort slutt på livet der inne på skjermet avsnitt, og det er fordi skjermingen har gjort meg så mye mere deprimert enn jeg i utgangspunktet var, før vedtaket om skjerming ble fattet.

Bare den enkle setningen om at tiltaket var av hensyn til de andre pasientene fikk meg til å føle meg som en ikke person som ikke var verdt noe som helst, og jeg lurer på hvordan psykologen som fattet vedtaket kunne mene at skjermingen skulle være til hjelp for meg. Sånn opplevdes det ikke i det hele tatt for meg, i hvert fall.

Mitt ønske var å ha sosial omgang med de andre pasientene, hverken mer eller mindre, noe som ikke ble tatt hensyn til. Jeg ble utsatt for en tvungen straffereaksjon, og jeg var veldig syk.

Jeg har alltid hatt et sterkt ønske om å leve, og har det nå også. De eneste gangene jeg har hatt et ønske om å avslutte livet er mens jeg har vært skjermet fra andre mennesker, som forstår hvor vanskelig man kan ha det, med angst og depresjoner. Jeg opplevde altså skjermingen som så ydmykende, nedverdigende og ødeleggende at jeg ønsket å dø.

MULIG Å TILRETTELEGGE. Kunnskapsgrunnlaget vi alltid har hatt er at er man trist og lei seg så trenger man sosial omgang med andre mennesker. Jeg mener at når det blir en utfordring på avdelingen så er det praktisk mulig å tilrettelegge for at det skal gå bra. Det er mere tidkrevende, ja, men det er fullt mulig.

Jeg forstår at mange syke mennesker samlet på et sted kan være en kompliserende faktor, men om man involverer alle som er på stedet, så kan det ha en nyttig, sunn og god effekt for fellesskapet og en positiv læringseffekt for alle, inkludert pasientene, ikke minst til å forstå seg selv og sin egen sykdom bedre.

GRUPPESAMTALER. Til sammenligning så er det ingen innen psykisk helsevern som tillater at en pasient isolerer seg i sin egen leilighet, selv om vedkommende ønsker å være i fred, det blir litt feil, således å hevde at noen trenger isolasjon, som jo skjerming er.
Det er heller ikke riktig at behandlingspersonellet skal ha monopol på å vise omsorg for pasientene, jeg mener at det er på høy tid at pasientene på en akuttavdeling bør få ta del i ansvaret for hverandre. Vi er jo bare mennesker alle sammen.

I lettpsykiatrien er det bevist at  gruppesamtaler har en positiv og styrkende effekt på hver enkelt pasient, så hvorfor ikke prøve det ut i akuttpsykiatrien også?

Ingen oppgitte interessekonflikter.