DOKTORGRADSARBEID: Barna som ble intervjuet ga uttrykk for at det var god å ha noen å snakke med om det som var vanskelig, samtidig som de ønsket å bli sett på som normale ungdommer. Foto:
Slik kan fastlegen hjelpe barn med syke foreldre
Fastlegene er redde for å ta opp et sensitivt tema og dermed legge stein til byrden. Imidlertid mener både foreldrene og ungdommene at det er helt greit at fastlegene tar opp foreldrenes sykdom.
Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.
– Vi ser at både ungdommene og foreldrene ønsker å få oppfølging og informasjon fra fastlegen sin, sier Frøydis Gullbrå.
Gullbrå, som er spesialist i allmennmedisin og fastlege og kommuneoverlege i Modalen, avla nylig sin doktorgrad “Children as next of kin and the general practitioner: A qualitative study about the general practitioner’s opportunities to help” ved Universitetet i Bergen, som undersøker hva fastleger, barn av syke foreldre og syke foreldre tenker om hvordan fastlegen kan hjelpe barn som pårørende.
Dybdeintervju
– I 2010 kom det en lov som sier at helsepersonell har plikt til å gi nødvendig informasjon og oppfølging til barn som er pårørende, og vi ønsket å finne ut hva som var mulig for fastlegene å bidra med, sier Gullbrå.
Forskerne dybdeintervjuet barn av syke foreldre, de syke foreldre og fastlegene. Foreldrene var enten psykisk syke, hadde rusproblemer eller kreft. Gullbrå forteller at barn av syke foreldre ofte blir kalt for «de usynlige barna».
I intervjuene med fastlegene kom det også frem at disse barna ofte blir oversett.
– Fastlegene kan være redde for å ta opp et sensitivt tema og dermed legge stein til byrden. Imidlertid mener både foreldrene og ungdommene at det er helt greit at fastlegene tar det opp. Dermed nevner fastlegene en frykt som er unødvendig stor, påpeker Gullbrå.
Veilede om tilstanden
Hun mener fastlegene med fordel kan bli modigere i møte med barn som de vet er pårørende. Ofte er det ikke så mye som skal til.
– Det handler om å være nysgjerrig. Fastlegene er i en god posisjon til å identifisere de som trenger hjelp og kan henvise dem videre hvis de ønsker det. De kan også gi råd til foreldre som ofte ønsker informasjon om hvordan de skal snakke med barna og informasjon om hjelpetiltak og støttegrupper.
Barna som ble intervjuet i doktorgradsarbeidet var i alderen 15 til 22 år. De ga uttrykk for at det var god å ha noen å snakke med om det som var vanskelig, samtidig som de ønsket å bli sett på som normale ungdommer.
– I tillegg bekymret seg også mye for foreldrenes tilstand, og ga uttrykk for at de ønsket informasjon om sykdommen. Fastlegene er i en god posisjon til å veilede om nettopp tilstanden til foreldrene, sier Gullbrå og legger til at det er viktig at dette i tilfelle må gjøres med den syke forelderen sitt samtykke.
– Viktig å være aktiv
Gullbrå påpeker at dette er i utgangspunktet friske ungdommer, og at målet er å fange de opp så tidlig som mulig, før de eventuelt får egne problemer.
– Vi vet at disse barna er i en risikogruppe for å få egne problemer senere i livet. Hvis barn og foreldre ikke er på samme fastlegeliste kan man for eksempel stille pasienten som er syk spørsmål om han eller hun har barn. Som fastlege er det viktig å være aktiv på dette området.
