Vil sentralisere behandlingen

Nylig viste en artikkel i Journal of Clinical Oncology at det er betydelig forskjell i overlevelse mellom benmargskreftpasienter som behandles ved små sykehus, sammenlignet med dem som behandles ved store. Studien omfatter nær 95.000 pasienter som fikk behandling over 1300 ulike steder i perioden mellom 2003 og 2011. 

Pasienter som ble behandlet på sykehus med færre enn fire myelomatosepasienter årlig, hadde 22 prosent høyere risiko for død sammenlignet med pasienter som mottok behandling på sykehus med størst pasientvolum, ifølge studien. 

– Hadde man hatt et medikament som kunne ha gitt en slik ekstra overlevelse, ville man skrevet det ut med en gang, sier Fredrik Schjesvold, forsker og leder av Oslo myelomatosesenter ved Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet.

Mer komplisert enn før
Han er ikke overrasket over funnene, som han tror kan overføres til norske forhold.  

– Det har kommet mange nye behandlingsmuligheter de siste årene, som gjør at behandlingen av myelomatose er langt mer komplisert i dag enn bare fem–ti år tilbake. Når man behandler mange forskjellige sykdommer, blir det vanskeligere å henge med på hva som er optimale behandlingsmetoder.

– Myelomatose er den mest alvorlige sykdommen som er så desentralisert. Behandlingen er derfor svært avhengig av den enkelte lege, og forskjellene mellom sykehus vil bare øke i tråd med at kompleksiteten øker, sier Schjesvold.  

I dag er det om lag 2500 pasienter med benmargskreft som mottar behandling i Norge hvert år, de fleste ved sitt lokalsykehus. Schjesvold mener det er på å tide å endre organiseringen. 

– Tankegangen må endres
– Hele tankegangen rundt denne sykdommen må endres. Sykdommen er for vanskelig til at alle skal kunne ta disse avgjørelsene om pasientene de har foran seg. Jeg tror det henger igjen fra en tid da dette var en sykdom som det kunne gjøres lite med. På kort tid er sykdommen blitt kompleks, og organiseringen henger ikke med lenger. 

Han understreker at han med ordet «sentralisering» ikke mener at all behandling skal foregå i Oslo. 

– Behandlingsansvaret bør ligge hos universitetssykehusene. Det betyr ikke at alle behandlinger skal skje der, men at man sentraliserer en involvering før man starter opp en behandling. Behandlingen kan foregå desentralisert i dialog med lokal hematolog. Det vil øke kompetansen ved lokalsykehusene, sier Schjesvold. 

Han viser til at en slik modell er etablert for flere andre sykdommer, blant annet ved kronisk myelogen leukemi.

Får ekspertstøtte
Anders Waage, en av Norges fremste eksperter på myelomatose, støtter tankegangen. 

– I dag er det noen sykehus som har veldig få pasienter med myelomatose, kanskje bare én. Det kan være uheldig. Behandlingen har forandret seg kolossalt de siste årene og man bør se en del av disse pasientene hvis man skal behandle dem, sier Waage, som er professor i blodsykdommer ved NTNU og avdelingssjef ved avdeling for blodsykdommer ved St. Olavs Hospital. 

Han vil ikke bruke ordet «sentralisering», som han tror gjør at mange møter forslaget med «piggene ute». 

– Sentralisering betyr ikke at man flytter pasientene, men at man har regionale telefonmøter om behandlingsopplegget for pasientene. Dette gjøres en del allerede, men bør settes i system. Jeg tror mange leger vil føle det som en lettelse å diskutere med mer erfarne kolleger, sier Waage. 

Positive reaksjoner
Dagens Medisin har vært i kontakt med to hematologer utenfor universitetssykehusmiljøene for å høre hvordan forslaget mottas. Vigdis Stenberg, hematolog ved Ringerike sykehus, sier hun allerede har et utstrakt samarbeid med OUS.

– Samarbeidet er godt slik det er i dag, men jeg hilser forslaget velkomment. Det vil være en kvalitetssikring av behandlingen som vil komme pasientene til gode, sier hun. 

Også Lloyd Frode Ramslien, overlege ved avdeling for kreft- og blodsykdommer ved Sykehuset Telemark, er positiv til økt samarbeid, men påpeker samtidig mulige ulemper ved en slik modell. 

– Jeg støtter hovedtanken om at OUS involveres i behandlingsplan, men jeg er ikke sikker på at alle må bli sett på i Oslo for å få den planen. Jeg tror det er viktig at vi i periferien ikke spilles helt utover sidelinjen. Om vi ikke får ta del i behandlingsvalget, vil det ikke ta lang tid før vi mister den kompetansen vi tross alt har, sier Ramslien. 

– Jeg tar imidlertid gladelig imot en instruks om at alle pasienter skal diskuteres med OUS. Fredrik Schjesvold har rett i at behandlingen har blitt kompleks og at dette bare vil øke i fremtiden. Det er og blir et slit, og vanskelig for oss i periferien, som har alle mulige hematologiske pasienter, å holde oss helt oppdatert med samme dybdekunnskap som for eksempel Schjesvold, sier Ramslien.