Helsefloker

Høringssvarene til Kvinnsland-rapporten vitner om reformtrøtthet og frykt for nye floker.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

PROFESSOR Terje P. Hagen rundet nylig 60 år og ble hyllet med eget jubileumsseminar på SV-fakultetet ved Universitetet i Oslo. Festskriftet «Helsepolitikkens faglige premisser», med Jan C. Frich, Tor Iversen og Trond Tjerbo som redaktører, kom samtidig. Boka inneholder en samling med aktuelle og poengterte faglig-akademiske bidrag til den viktige, krevende og mangslungne debatten om norsk helsetjeneste.

Hagens betydning som premissleverandør for helsedebatten de siste tiår – med sitt utgangspunkt i grenselandet mellom statsvitenskap og økonomi – har vært betydelig. Utover å ha formet og utviklet faget innenfor en akademisk ramme, har Hagen også satt tydelige fotavtrykk i en større politisk, samfunnsmessig kontekst.

TERJE P. HAGEN gjorde seg spesielt bemerket som utvalgsleder for finansieringssystemet for spesialisthelsetjenesten (2002–2003), men kan også hevdes å ha spilt en bredere og mer «oppdragende» rolle – for økt profesjonalisering og ansvarliggjøring innen ledelse og styring av sykehusene.
Blant bidragene i boka finnes et interessant kapitel om «Sykehusets floker i møter med reformer». Forfatteren, UiO-professor Lars Erik Kjekshus, tar utgangspunkt i Charlotte Haug og Ole Bergs artikkel fra 1997 i Nytt Norsk Tidsskrift om helsetjenestens problemer definert som «floker».

FLOKER er problemer som er mer komplekse og vanskelige å løse. Floken har ingen enkel teknisk løsning, men kan ofte oppstå som en konsekvens av løsningene i seg selv. Og, som alle som har sittet med et garn eller fiskesnøre, vet: Du løser ikke floker ved å ta enkle grep, men ved å trekke i én og én tråd, for så å løse den forsiktig opp.

UiO-professor Kjekshus beskriver flokene innen tre områder der særlig forvaltningsreformer har gjort seg gjeldende: Organisering (pasientforløp, fagspesialisering, fragmentering), ledelse (flerfaglig profesjonsnøytral helhetlig ledelse) og arbeidsliv (arbeidsgiveransvar, arbeidstidsordninger og rekruttering).

ALLE disse tre områdene må kunne sies å ha aktive «floker» også i 2017. Den mest polariserte er innen arbeidsliv. Rikslønnsnemnda ga arbeidsgiverforeningen Spekter medhold i konflikten med Akademikerne Helse. Mens legene vant opinionen med sitt budskap om tillitskrise og «hard HR», kan arbeidsgiver langt på vei slå seg selv på brystet med å kunne ta hjem den juridiske seieren.

Så kan man spørre seg om hva man eventuelt oppnår med det? I verste fall kan en vanskelig situasjon bli enda verre. Foreløpig synes Legeforeningen å ha god oppslutning blant egne medlemmer. Muligens kan arbeidsgiver oppnå å få innført flere individuelle arbeidsplaner, men faren er at floken bare strammes til på et annet sted:
De ansattes velvilje for å øke innsatsen utover påregnelig arbeidstid, kan reduseres betraktelig. Felles for flokene, beskriver Kjekshus, er at de oppstår ved at sykehuset blir utsatt for inkonsistente mål. De blir bedt om å levere økonomiske resultater og holde budsjettene, drive faglig utvikling og levere ubegrenset service til pasientene – alt på samme tid.
EN NY forvaltningsreform er paradoksalt nok også svaret fra den sittende regjering. Det var i alle fall det Høyre/Frp-regjeringen gikk til valg på. Den legger frem sin alternative modell til de regionale helseforetakene (RHF-ene) i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 11. mai.
Høringsfristen gikk nylig ut, og de aller fleste høringsinstansene advarer imot det som var oppdraget til Kvinnsland-utvalget – nemlig å komme opp med en reform hvor RHF-ene ble fjernet. De færreste tenker nok at RHF-ene er «helsehimmelen på jord».
Trolig er det snarere slik at de ulike aktørene sitter rundt i landet med sine garn og fiskesnører, fiklende med løse tråder de snart håper å få løsnet. De er reformtrøtte. Det holder med floker, nå, de trenger ikke nye.

Powered by Labrador CMS