– Færre får behandling, er det derfor ventetidene blir kortere?

Kronikk: Per Arne Holman, kvalitetssjef ved Lovisenberg Diakonale Sykehus og Ph.D-kandidat ved UiO

VENTETIDEN TIL spesialisthelsetjenester i Norge synker.

Ventetiden måles som et gjennomsnittlig antall dager fra du ble henvist, inntil legen i sykehuset vurderer at ventetiden er over. Det er legens skjønn som måles.

Metoden for ventetidsmålinger har vært brukt siden 2002, men legens skjønn har endret seg. Man kan ikke ukritisk sammenligne ventetider de siste ti–femten årene uten å ta hensyn til hvordan politikken påvirker skjønnsutøvelse. Spesielt ikke de siste to til fem årene. Det er bra dersom ventetider synker for de pasientene som trenger det mest.

PRIORITERING. Samtidig kan det forsvares at en del tilstander venter. Det kalles prioritering. Vi trenger andre målinger i tillegg for å vite om kort ventetid har effekt for pasientene, ikke bare sykehusene.

Det er særlig to forhold som har endret seg de siste fem årene:
Kvaliteten på ventelistedata har blitt mye bedre. Norske sykehus rotet mye med henvisningene og ventelistene. Etter skandaleavsløringer om at pasienter ble «Glemt av sykehuset», har helselederne nå mye bedre kontroll. Oppmerksomheten fra mediene, de ulike tilsynene – og helseministeren – har bidratt til dette. Mange pasienter ventet ikke. Andre var glemt. En stor del av reduksjonen i ventedager skyldes rydding og retting av feil. Vi vet ikke nøyaktig hvor mye.

POLITISKE TILTAK. Den andre årsaken er politikktiltak. Tidligere helseminister Jonas Gahr Støre (Ap) foreslo i april 2012 å fjerne ordningen med egne ventelister for lavt prioriterte pasienter; dem som hadde behov for spesialisthelsetjenester uten rett til en frist for oppstart. Høie var enig i denne endringen, som ble gjennomført først i november 2015.

Nå får alle som har behov, også frist for «start helsehjelp». Det vil si frist til start på utredning av en uavklart tilstand eller frist til behandling av en avklart tilstand. Det er her legens endrede skjønnsutøvelse viser seg. I 2011 vurderte spesialisthelsetjenesten at fastlegene henviste 37 prosent til behandling av en avklart tilstand. Ved utløpet av 2016 har denne andelen sunket til kun cirka ti prosent.

Dersom utviklingen fortsetter, vil ingen få en frist til selve behandlingen, bare til start på utredningen. Regjeringen kunne derfor ha fjernet retten til behandlingsfrist når de nye reglene trådte i kraft. Lovendringen har ikke løst at det fortsatt finnes mange ventende uten rett til behandling innen en frist. De venter i interne ventelister og 160.000 opplever slike forsinkelser.

VELLYKKET POLITIKK? Det ville trolig ha vært flere fristbrudd dersom ventetiden sluttet ved operasjon, og ikke på poliklinikken.
Fristbruddene er nær avskaffet fordi de økonomiske straffetiltakene mot sykehusene ble effektive. Det er enklere å unngå fristbrudd til utredning enn til behandling.

For å vurdere om regjeringens ventelistepolitikk virker, trenger vi to andre målinger. Helsedirektoratet kunne ha rapportert ventetiden til «tjenestestart» månedlig. Det er tidspunktet når pasienten får prosedyren utført. I 2015 var forskjellen 110 dager til prosedyren, når det ble rapportert 68 dagers ventetid.

Dersom regjeringens ventelistepolitikk reduserer ventetider, kan vi forvente samme effekt på redusert tid til tjenestestart, og redusert tid til all behandling er gjennomført.
GRANSKNING. Det er enkelt for Helsedirektoratet å måle. De har i høst gransket påstander om at nye regler bare har gitt pasientene «rett til å hilse, ikke til helse».

Granskningen bør besvare to spørsmål:

Skriver fastlegene mer uklare henvisninger i 2016 enn i 2011, siden sykehuslegene nå vurderer nær alle som uavklarte tilstander?

Påvirker denne vridningen innholdet i pasientrettighetene, eller er det bare en «målefeil» i ventelistestatistikken?

Jeg tør svare på begge. Den forskningen jeg kjenner, viser at det er mangler ved kvaliteten på fastlegenes henvisninger, men ikke at den har blitt systematisk dårligere hvert år.

UAVKLART TILSTAND? Det andre spørsmålet skal jeg besvare med et eksempel fra virkeligheten: En pasient ble henvist i fjor med et brokk som hadde utviklet seg for tredje gang. Selv om man på forhånd ikke kunne være 100 prosent sikker på at sykehuset ville operere på nytt, mener jeg at henvisningen beskriver en avklart tilstand.

Sykehuslegene mente det var en uavklart tilstand. De satte fristen til første møte på poliklinikken. Undersøkelsen, som fant sted innen fristen, konkluderte med ny operasjon. Det var mange måneders ventetid på operasjonen. Når pasienten ville benytte fritt behandlingsvalg for å finne kortere ventetider ved et annet sykehus, var rettigheten brukt opp på poliklinikken. Han var blitt den «behovspasientene uten frist» som lovendringen i november 2015 skulle avskaffe.

Legens endrede skjønnsutøvelse korter ned ventetiden og unngår fristbrudd på bekostning av pasientrettighetene. Loven sier at fristen må settes slik at helsehjelpen ikke bare kan starte i tide, men gjennomføres forsvarlig i hele forløpet. Fra en annen bransje kjenner vi Ruters reisegaranti.

Kommer du ikke frem i tide på grunn av Ruter#, kan du ta taxi. Har spesialisthelsetjenesten bare satt opp et tidligere «somletog», eller blir pasientene ferdigbehandlet i raskere?

FÆRRE FÅR BEHANDLING. Antallet henviste til spesialisthelsetjenesten er omtrent uendret siden 2012:
I andre tertial i 2012 ble om lag 432.000 pasienter henvist til behandling. I andre tertial i 2016 var antallet 428.000.

Flere pasienter ble avvist av spesialisthelsetjenesten; 48.000 i andre tertial i 2012 mot 65.000 i andre tertial i 2016.

Ved andre tertial 2016 var det seks prosent færre behandlet, samtidig som befolkningsveksten var på seks prosent.

Kan dette være en forklaring på at ventetiden går ned? Vi trenger mer informasjon om dette for å avgjøre om ventelistepolitikken virker.

Ingen oppgitte interessekonflikter