Ensomhet hos eldre – også et ansvar for fastleger

Innlegg: Sammra Kausar, legestudent ved Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo. Leverte nylig sin semesteroppgave om fastlegers fokus på sosial kontakt hos eldre med depresjon
Eivind Aakhus, spesialist i psykiatri, forsker og overlege, Sykehuset Innlandet. Leverte nylig sin ph.d.-avhandling om depresjon hos eldre i kommunene

I OPPLAND har denne høsten vært preget av flere innspill som har omtalt ensomhet hos hjemmeboende eldre. Det hele startet med et anonymt innlegg i Oppland Arbeiderblad, der en helsearbeider beskrev hjelpeløsheten som den enkelte helsearbeider i hjemmesykepleien kjenner i møtet med pasienter når ensomhet er et dominerende tilleggsproblem.

Denne helsearbeideren ble sporenstreks «satt på plass» av leder i hjemmetjenesten i Gjøvik, Solveig Skar, som påpekte at dårlig samvittighet på jobb først og fremst kunne være uttrykk for feil innstilling til jobben – og at ensomhet ikke er en av hjemmetjenestens oppgaver.

DEPRESJON. Utspillet til Skar ble heldigvis korrigert av flere fagfolk innen eldreomsorgen. Nå har også Rådet for sykepleieetikk i Sykepleieforbundet uttalt seg i saken, og hjemmetjenestelederen må tåle kritikk for sitt forsøk på å definere bort oppgaver som åpenbart må oppfattes som en helsetjenesteoppgave.

Rådet skriver: «Sykepleie handler også om å forebygge lidelse i samarbeid med pasient og pårørende. Dette er viktig da vi vet at ensomhet blant annet kan føre til depresjon. Ensomhet kan også føre til alvorlige somatiske lidelser. Pasientene kan bli dehydrerte og miste matlysten, noe som kan føre til forvirring og fall».

ØKT RISIKO. Det er dokumentert at ensomhet hos eldre både øker risiko for depresjon, øker risiko for tidlig innleggelse i sykehjem – og forverrer prognosen ved mange somatiske sykdommer. Vi vet også at ved å motvirke ensomhet hos eldre, reduserer vi risikoen for at personen vil bli rammet av depresjon. Dessuten vil det å bedre ensomhet bedre depressive symptomer.

Ubehandlet depresjon hos eldre reduserer levetid, forverrer prognosen for somatiske sykdommer og øker risikoen for innleggelse i sykehjem.

IKKE NOK Å SPØRRE. Det er derfor all grunn til å fokusere på sosial kontakt og ensomhet i all kontakt med eldre pasienter.

I vårt forskningsprosjekt fant vi at selv om nesten 90 prosent av alle fastleger i vårt materiale rapporterte at de spurte den deprimerte eldre pasienten om ensomhet, så opplevde nærmere 60 prosent av pasientene i samme periode ensomhet. Bare 20 prosent mente at det var iverksatt tiltak i form av kontakt med for eksempel frivillige organisasjoner for å bedre ensomhet.

Det å spørre om ensomhet, er derfor åpenbart ikke nok.

ET VIKTIG GREP. Vi som kun jobber med eldre i sykehus, geriatri og alderspsykiatri, vet at det å bedre sosial kontakt, er ett av de viktigste grepene vi kan ta for å sikre varig bedring av våre øvrige tiltak.

Også fastlegene må erkjenne dette, og i større grad påse at pasienter som opplever ensomhet, blir tatt vare på i andre deler av helsetjenesten eller det frivillige tilbudet. Samtidig må de frivillige organisasjonene i større grad være åpne for at besøksvenn-ordningene, som mange steder kun er et tilbud for sykehjemsbeboere, også kan tilrettelegges for hjemmeboende. Det vil være god behandling for den enkelte og god helseøkonomi for kommunen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2016