Dagens modell bør fortsette

Kronikk: Mona Søndenå, fastlege/kommuneoverlege i Sør-Varanger

TORSDAG 1. DESEMBER legger Kvinnsland-utvalget frem sin utredning om organisering av spesialisthelsetjenesten. Det hefter selvfølgelig stor spenning til hvilke forslag utvalget eventuelt vil samle seg om. Gitt utvalgets sammensetning vil det neppe overraske om det blir en delt innstilling. I så fall kan det svekke utvalget som premissgiver for valg av fremtidig modell.

Jeg starter med utgangspunktet for dette utvalgsarbeidet, slik det ble avgrenset i mandatet. Her er eksisterende modell overhodet ikke nevnt som noe alternativ. I annet planleggingsarbeid er jo ellers null-alternativet – nåværende løsning – gjerne referansen man sammenligner nye forslag til løsninger med.

PROFESJONALITET. Som allmennlege i Finnmark i mer enn 30 år har jeg omtrent like lang erfaring med det fylkeskommunale eierskap som den nye foretaksmodellen, og som allmennlege er man «storforbruker» av spesialisthelsetjenester. På grunnlag av min erfaring som styremedlem blant annet i Helse Nord RHF og i Finnmarkssykehuset HF, er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at foretaksmodellen, i flere henseender, er en vesentlig forbedring fra tidligere fylkeskommunalt eierskap. Foretaksmodellen er preget av større profesjonalitet, eksempelvis innen ledelse, organisering, kompetanse, planlegging, organisering, samt økonomistyring. Ikke minst har det, etter innføringen av foretaksmodellen, vært mulig å holde et høyt investeringsnivå innen både bygg, IKT og medisinskteknisk utstyr.

De siste ti års fornyelse av sykehusenes bygningsmasse i regi av Helse Nord er intet mindre enn oppsiktsvekkende, og det har skjedd samtidig med betydelige satsinger på andre felt.

KVALITET. Selvsagt er det fortsatt rom for forbedringer. Arbeidet med kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet fikk liten oppmerksomhet i foretaksreformens første år. I oppstartsårene slet man både med «arven» fra det forrige regimet – betydelige underskudd/lange ventelister – og med de utfordringer som alltid knytter seg til å rigge opp en ny organisasjon. Etter hvert som den nye organiseringen har satt seg, er det i løpet av den siste fem–ti-årsperioden lagt et grunnlag for kontinuerlig forbedring som ikke bør skusles bort gjennom nye omorganiseringer.

Selv om økonomien i denne sektoren alltid vil være under press, er det økonomisk kontroll som gir grunnlag for nye investeringer. Samtidig med økonomisk kontroll har også blitt økt oppmerksomhet mot fagsiden med større vekt på kvalitet og pasientsikkerhet: Dette er meget positivt og er en viktig del av «pasientens helsetjeneste». Systemer og rutiner for dokumentasjon og overvåking av kvalitet er langt på vei på plass, noe som vil forenkle det fremtidige arbeidet med kvalitetsforbedring. Potensialet for ytterligere forbedringer – der det kan høstes av det arbeidet som allerede er satt i gang – er med andre ord betydelig innenfor nåværende modell.

GRUNNLAGET. Utgangspunktet for å nedsette Kvinnsland-utvalget, var valgløftet om å legge ned de regionale helseforetakene. Mine erfaringer fra nord er at nettopp det regionale helseforetaket har vært omdreiningspunktet rundt forbedringene. Det er skapt samarbeid mellom sykehusene der det før var mistillit og konkurranse. Det er skapt faglige og ledelsesmessige møteplasser der kunnskap og erfaringer deles, og dermed et bedre grunnlag for identifikasjon med, og lojalitet til, regionen.

Det regionale helseforetaket Helse Nord har, gjennom sin balanserende og tilretteleggende rolle, vært avgjørende for det gode samarbeidet som er etablert i løpet av foretaksreformens første 15 år. RHF-et har ikke minst vært viktig for de små helseforetakene. Jeg vil særlig peke på to forhold:

- Tilførsel av kompetanse og ressurser fra et større felleskap

- RHF-et som balanserende buffer vis á vis de større helseforetakene.

FORDELER. Jeg er ikke i tvil om at Finnmarkssykehuset har hatt store fordeler av å inngå i et organisert fellesskap under RHF-ets ledelse. Nybygget i Kirkenes – nye Kirkenes sykehus – ville neppe ha sett dagens lys uten det regionale helseforetakets medvirkning, og tilgangen på spesialister ville aldri ha blitt så god uten legerekrutteringsprosjektet i samarbeid med Helse Nord RHF.

Som søring i nord ser jeg ingen grunn til at den sentrale stat skal overta de oppgaver som i dagens modell er tillagt de regionale helseforetak. Det meste av helsetjenester, cirka 95 prosent av spesialisthelsetjenester, dekkes innen regionen. Derfor er dette et riktig nivå og nedslagsfelt for organisering av slike tjenester, og derfor er de regionale helseforetakene et velegnet mellomledd mellom det nasjonale nivået og de enkelte helseforetak.

LOJALITET. De regionale helseforetakene har dessuten vært gode og lojale instrumenter for å iverksette statens helsepolitikk, uavhengig av hvilke partikonstellasjoner som har sittet med regjeringsmakten. Gjennom oppdragsdokumenter, foretaksprotokoller og foretaksmøter har den til enhver tid sittende statsråd de verktøy som trengs for å ta styrende grep, til og med ganske detaljerte grep. Jeg skulle derfor ønske at en videreføring av nåværende modell for eierskap og organisering av spesialisthelsetjenesten inngår som ett av de anbefalte alternativene i Kvinnsland-utvalgets utredning, og at statsråden erkjenner den styringskraften og iverksettingsevnen som ligger i nåværende modell.

De viktigste endringsbehov i spesialisthelsetjenesten har lite med eierskap og organisering å gjøre. Jeg tenker på behovet for å bygge ned hierarkiske, til dels arrogante holdninger vis a vis pasienter og samarbeidende nivåer og enheter, inkludert fastleger. En likeverdig og samhandlende helsetjeneste forutsetter viktige kultur- og holdningsendringer, ikke minst i spesialisthelsetjenesten.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 20/2016