Gjør politikerne nok?

Kronikk: Grethe S. Tell, professor og leder av Forskningsgruppe for livsstilsepidemiologi, Institutt for global helse og samfunnsmedisin ved Universitetet i Bergen. På vegne av Nasjonalt råd for tobakksforebygging

RØYKING ER den viktigste risikofaktoren for å få kronisk obstruktiv lungesykdom (kols). Mange kols-pasienter kvier seg for å kjøpe en medisin som kan hjelpe dem til å slutte å røyke; men prisen på første pakning er på nesten 900 kroner. Legemiddelforskriften angir spesifikt at røykeslutt-medisiner ikke kan gis refusjon – og bidrar dermed til at sosiale ulikheter i helse opprettholdes.

Kols rammer stadig flere nordmenn. Sigarettrøyking er den desidert viktigste risikofaktoren. Årsaken er inhalasjon av luftveisirriterende partikler over mange år. Visse yrkesgrupper, blant andre sveisere, murere og bønder, har økt risiko på grunn av støv- og røykpartikler. Men det er bred enighet om at sigarettrøyking må ta skylden for hovedparten av kols-forekomsten i Norge, trolig mer enn 80 prosent av tilfellene.

Det kan være tungt å leve med kols: Livsutfoldelsen blir langsomt mer innskrenket fordi man ikke har pust nok til å gjøre det vi andre tar som en selvfølge. Sosial isolasjon, angst og depresjon blir ofte resultatet.

RØYKESLUTT. Det finnes en rekke medisiner ved kols som lindrer symptomene og bidrar til at man orker litt mer fysisk aktivitet før man blir andpusten. Medisinene kan til en viss grad forebygge at det oppstår akutte forverringer, bronkitter og lungebetennelser. Men det eneste som kan bremse fallet i lungekapasitet når kols først har oppstått, er røykeslutt.

De fleste som rammes, har vært dagligrøykere i minst 20 år. Det innebærer at de har utviklet høy grad av nikotinavhengighet; en nevrokjemisk avhengighet lokalisert i hjernen. Mange sliter derfor med å kutte røyken. En ny studie fra Nederland (1) bekrefter at røykere med kols har høyere grad av både tobakksavhengighet og depresjon enn sammenliknbare røykere uten kols, og røykere med kols har også mindre tro på at de vil klare å slutte. Røyksug, abstinenssymptomer og depresjon bidrar til at mange sprekker underveis i et røykesluttforsøk, selv om de har fått beskjed om at de har kols og at røykeslutt er det viktigste de kan gjøre for å bevare den lungekapasiteten som fortsatt er igjen.

Røykesluttveiledning er trolig det mest kostnadseffektive helsepersonell kan drive med. Best resultater ser man der systematiske røykesluttsamtaler kombineres med medikamentell støttebehandling. Det finnes flere medikamenter som øker suksessraten ved røykeslutt betydelig. Sjansen for å bli røykfri, kan mer enn dobles ved bruk av slike medisiner, og de regnes som trygge å bruke. Effekten er vist i store studier, også studier på kols-pasienter.

SKJEVFORDELING. Ettersom røyking er mer utbredt blant personer med lav utdanning og lav sosioøkonomisk status, vil også forekomsten av kols være skjevfordelt i befolkningen. Mange kols-pasienter sliter med dårlig økonomi. For dem vil kostnadene ved bruk av røykesluttmedisiner utgjøre en barriere.

Politikere liker å vedta målsettinger om økt fokus på forebygging fremfor behandling. Dette var også en grunnpilar i samhandlingsreformen. På tross av dette fungerer dagens regelverk (Legemiddelforskriften) slik at alle kols-medisiner refunderes via blåresept-reglene, mens Legemiddelforskriftens § 14:14 spesifikt angir at røykeslutt-medisiner ikke kan gis refusjon. Spørsmålet ble drøftet i Stortinget da Legemiddelmeldingen ble behandlet tidligere i år. Flertallets argument for å opprettholde forbudet, var at hvis man har råd til å kjøpe sigaretter, bør man også ha råd til å betale for røykesluttmedisiner, og at utgiften raskt blir spart inn igjen.

I praksis er det ikke så enkelt. Mange kols-pasienter kvier seg for å kjøpe en medisin når prisen på første pakning er 800–900 kroner. De har jo heller ingen garanti for at de vil bli røykfrie. Slik bidrar Legemiddelforskriften til at sosiale ulikheter i helse opprettholdes.

PÅ BLÅRESEPT. Røykeslutt er ikke bare god helsepolitikk. Norge er også forpliktet til, etter Verdens helseorganisasjons tobakkskonvensjon, å ha et adekvat behandlingstilbud for tobakksavhengige som ikke klarer å slutte på egen hånd. 179 land samt EU har ratifisert konvensjonen enstemmig og uten forbehold. Det er altså en unik internasjonal enighet om å redusere tobakksbruk.

Tobakkskonvensjonen anbefaler to tiltak for tobakksavhengige som ikke klarer å slutte på egen hånd: Medikamentbehandling og støttesamtaler. Best fungerer de to tiltakene hvis de kombineres. Konvensjonen understreker viktigheten av at røykesluttmedisiner og støttesamtaler er lett tilgjengelige og til en overkommelig pris. Det vil være mest i tråd med Norges forpliktelser etter tobakkskonvensjonen hvis røykesluttmedisiner gis på blå resept, i hvert fall til syke røykere. Kostnadseffektiviteten av tiltaket vil i et samfunnsmessig perspektiv være suveren, også for staten, som vil spare utgifter til behandling av røykerelaterte sykdommer.

Nasjonalt råd for tobakksforebygging vedtok i 2015 en anbefaling om «at Legemiddelforskriften snarest endres slik at legemidler for nikotinavhengighet kan vurderes for refusjon». Det er tungtveiende grunner til å vurdere spørsmålet på nytt.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Referanser:
1) Van Eerd & al. Respiration 2015; 90 (3): 211−9.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 18/2016