Relasjoner skaper god medisin

Legeliv-kommentar: Helen Brandstorp, lege/turnusveileder og leder av Nasjonalt senter for distriktsmedisin, UiT

ÅRETS SNAKKIS har vært sykehusleder Per Bleikelias innstilling til sine ansatte ved Ringerike sykehus og hans vilje til å lytte og stole på dem. Han har en evne til å kommunisere og bygge relasjoner, eller «soft powers» som man sier i Skottland, hvor jeg er mye for tiden. Her betyr dessuten PR, altså public relations, mer enn tiltak for å selge eller for å skaffe seg et godt omdømme.

Er det noe folk kan, er det å snakke hyggelig sammen. Akkurat slik vi har sett at folk gjør på Ringerike sykehus.

RELASJONENE. Enkeltmennesker kan gjøre en forskjell, på godt og vondt, som leder eller andre steder i organisasjonen. Men ikke alene. Kvalitetene i den enkeltes nettverk er avgjørende – relasjonene altså.

Det få snakker om, er at Ringerike sykehus er et lite sykehus. Det er færre å knytte bånd til. Tillit har som kjent også bedre kår når avstandene er korte.

Både Norge og Skottland har små populasjoner, cirka fem millioner, men ulikt areal. Avstandene fra Edinburgh til resten av landet er således relativt korte – for medier, fagforeninger og politikere. Parlamentets representanter deler faktisk arbeidsuken mellom byen og lokalkontoret sitt.

REKRUTTERING. Kolleger jeg snakker med, er opptatt av rekrutteringskrisen i allmennpraksis. I Skottland konkurrerte forrige generasjon allmennleger om stillingene. Ikke nå. Hele 20 prosent står ledige. De fleste over lengre tid. Arbeidsbyrden har blitt for stor: En økning på 40 prosent i antallet konsultasjoner har skjedd samtidig som at antallet leger har gått ned med to prosent, melder fag- og profesjonsforeningene.

Disse foreningene nyter stor respekt og heies frem av sine 5000 medlemmer. De tillitsvalgte jobber systematisk og kunnskapsbasert med politikere og statens eget «National Health Service» (NHS).

TILLIT. NHS drifter hele helsetjenesten i Skottland, både første- og andrelinjen. De mange privatpraktiserende allmennlegene har derfor kontrakter med NHS. Det gjør allikevel inntrykk å høre øverste politiske leder påstå at hun bruker aller mest tid på primærhelsetjenesten. Dette høres ikke i Norge.

Kanskje er disse gode relasjonene grunnen til at skotske myndigheter turte å avvikle det London-baserte kontrolltiltaket «Quality Outcome Framework». Det ble etablert i hele Storbritannia, men mange mener dette griper for mye inn i konsultasjonene – og at det bygger på mistillit heller enn tillit til allmennlegene.

ORGANISERING. Når det gjelder rekruttering og stabilisering av fastleger, snakker alle om at utvelgelsen til legestudiet bør speile befolkningen, og de snakker om mer kommunebaserte utdanningsløp og enda bedre utdanningsstillinger. I tillegg har regjeringen lovet flere fastleger.

Det er også interessant å se hvordan man sentralt forholder seg til 13 regionale «Health Boards». Med uttrykt tillit til lokale prosesser tror regjeringens ledere at løsningene bør finnes der – tillit basert på tett dialog og evalueringer, vel og merke.

INTEGRERING. Troen på primærhelseteam med legen som leder, lever også. De har kommet lengre i utviklingen, men strever med å finne en hensiktsmessig avlønning og effektiv oppgavefordeling på kontorene. Legene selv virker mer opptatt av å se alle de samarbeider med. I de større nettverkene trengs ryddige roller og elektroniske kommunikasjonsmuligheter. Leger trenger å være «well connected».

Det er også verdt å nevne at de ikke snakker om å sentralisere deltjenester, snarere å styrke legekontorene ved å etablere «clusters» av praksiser. Jeg hører ikke snakk om å sentralisere legevakter, men heller å integrere ambulansetjenesten bedre i tjenestene utenfor sykehus. De liker sine «KAD-senger» i små «community hospitals».

NÆRHET. Smådriftsfordelene som Norge deler med Skottland, handler om at alle folk får bidra til å utvikle tjenestene der de er, i dialog med andre involverte, fasilitert av korte linjer. Smådriftseffekter ser vi i våre nasjonale kvalitetsmålinger: Kommuner med godt integrerte helsetjenester gjør det bra.

Ta lille Bindal kommune: Der kjenner legene sin befolkning og nettverk av hjelpere – og befolkningen kjenner dem. Frykt for ikke å få hjelp, og fremmedgjøring, bygges ned. Slik reduseres unødvendig bruk av legevakta, antibiotika, smertestillende, sykemeldinger og re-innleggelser. Nylig ble det klart at Bindal, som valgte å stå utenfor det store legevaktsamarbeidet i regionen, er nesten den eneste kommunen som ikke sliter med rekrutteringsproblemer.

God medisin skapes via relasjoner. Det vil både fagfolk og vanligfolk ha.

Kronikk og debatt/Legeliv, Dagens Medisin 18/2016