Paradoksale prioriteringssignaler

Kronikk: Kari Sollien, leder i Allmennlegeforeningen

STORTINGET STARTET nylig behandlingen av Prioriteringsmeldingen, med mål om riktigere og bedre bruk av knappe helseressurser. De offentlige budsjettene vokser ikke inn i himmelen, og diskusjonen om prioriteringer er kanskje den aller viktigste debatten vi har i helsevesenet i dag.

Stortingsmeldingen inneholder fornuftige kriterier. Meldingen foreslår også at det nedsettes et eget utvalg som skal se på prioritering innad i primærhelsetjenesten. Det er et godt forslag. I tillegg til eksakte kriterier bør politikerne diskutere hvordan vi kan styrke fastlegens mulighet til å ta gode prioriteringsbeslutninger.

HELHETEN. Beslutninger i ulike deler av helsetjenesten kan sjeldent vurderes isolert. Prioriteringene som foretas i sykehusene, får konsekvenser også for kommunene – og omvendt.

Bevisstheten rundt dette har frem til i dag ikke vært sterk nok hos politikerne. For å sikre en bærekraftig helsetjeneste for fremtiden, er det viktig at man i større grad ser på denne helheten. Her har fastlegene en helt sentral rolle: De skal samhandle både vertikalt med spesialisthelsetjenesten og horisontalt med andre deler av den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Fastlegeordningen bruker under fire prosent av det samlede helse- og omsorgsbudsjettet – men deres praksis og beslutninger har stor betydning for ressursbruken i andre deler av helsetjenesten. Legene tar daglig prioriteringsbeslutninger både knyttet til bruk av egen tid, og som portvokter til andre tjenester. Det gjør de i dag med svak teknisk hjelp, og svært knappe ressurser.

BEHOVET. Gode elektroniske støtteverktøy, som integrert henvisningsstøtte, er kanskje det viktigste for å hjelpe fastlegene med krevende beslutninger. Helsedirektoratet har det nasjonale ansvaret for å lage retningslinjer. For at disse skal få effekt i klinisk praksis, må de være implementert i elektronisk pasientjournal (EPJ), og de må være tilpasset legenes behov.

Direktoratet har en lang vei å gå for å lykkes med dette. Andre miljøer har i kommet vesentlig lengre i dette arbeidet. Et eksempel er henvisningsstøtten de bruker i Helse Vest, som er integrert i fastlegens EPJ og utviklet i samarbeid mellom spesialist- og primærhelsetjenesten. Henvisningene blir bedre og alle parter sparer tid. Helsedirektoratet har fått tilbud om å overta løsningen, men har vært skeptiske. Dette er tilbud de burde takke ja til. Stortinget bør kreve at integrert henvisningsstøtte blir tilgjengelig for alle fastleger.

TIDEN. Mer tid til pasientene vil også bidra til bedre prioritering i helsetjenesten. Flere oppgaver kan løses i primærhelsetjenesten hvis kapasiteten er god nok. Stortinget bør derfor følge opp samhandlingsreformens intensjoner om en vesentlig økning av antallet fastleger, slik at mer utredning og behandling kan skje utenfor sykehusene. I dag ser vi at tiden noen ganger er så knapp at man velger raske, uheldige løsninger. Dette forsterkes av høye krav til tilgjengelighet.

Prioriteringer som er rasjonelle og nødvendige på legekontorene, kan være feil for helsetjenesten som helhet. Selv små endringer i henvisningspraksis hos fastlegene får store konsekvenser for sykehusene. Ett eksempel er henvisning til spesialisthelsetjenesten for enkle kirurgiske prosedyrer som kan utføres trygt og godt i allmennpraksis. Dette ville spare samfunnet for store ressurser.

PARADOKSET. I lys av prioriteringsdiskusjonen er det stort paradoks at Stortinget har vedtatt å bruke en stor andel av fastlegeressursene i landet til de nye fraværsreglene i videregående skole. Dette er for en stor del elever som ikke trenger diagnostikk og behandling. Det er en ren sakkyndigrolle som er lagt til fastlegene uten konsekvensutredning og uten tilførsel av ressurser til å gjøre jobben.

Dette fører til prioriteringsvridninger stikk i strid med prioriteringsmeldingens anbefalinger. Helseministeren peker på kunnskapsministeren. Det er imidlertid helseministeren som har ansvaret for fastlegeordningen. Det er svært svakt om han godtar at flere hundre legeårsverk beslaglegges uten konsekvensutredning.

Fastlegen skriver ut medisiner, sykemelder og henviser til sykehusene – og er en forvalter av store samfunnsressurser. Regjeringen har prisverdig tatt initiativ til en viktig diskusjon om begrensede helsekroner. I tillegg bør politikerne rette oppmerksomheten mot gode rammer for å ta disse beslutningene. Med bedre støtteverktøy, og mer tid til den enkelte pasient, vil fastlegene få enda bedre forutsetninger for å prioritere riktig. Det er hele helsetjenesten tjent med.

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2016