Hjertesviktpakke og sykepleiernes rolle

Basis for ethvert behandlingsopplegg er en diagnose. I denne prosessen har sykepleiernes ingen spesifikk rolle utover å henvise pasienter til diagnostisk utredning ut fra sykehistorie og funn.

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Lars Gullestad, professor i kardiologi ved Universitetet i Oslo og overlege ved Oslo universitetssykehus (OUS) Rikshospitalet

I DAGENS MEDISIN (16/2016) etterlyser Gunhild Brørs sykepleiernes rolle i «hjertesviktpakken», med henvisning til den vesentlige rollen sykepleierne har i behandling og oppfølging av pasienter med hjertesvikt.

Det er ikke vanskelig å være enig med henne i det siste, men basis for ethvert behandlingsopplegg er en diagnose.

FREMSKRITT. Hjertesvikt er en hyppig og alvorlig sykdom – hos én–tre prosent av befolkingen – ledsaget av ulike plager som tretthet og tung pust, redusert livskvalitet og fysisk yteevne, økt antall legekonsultasjoner og sykehusinnleggelser og redusert overlevelse.

Videre vet vi at svært mange med objektive funn på hjertesvikt ikke har plager i dagliglivet – såkalt asymptomatisk hjertesvikt – som burde ha vært behandlet. De siste tiårene har det vært betydelig fremskritt i behandlingen av hjertesvikt – med utvikling av effektive medikamenter og ulike device som hjertestartere og biventrikulære pacemakere. Dette understreker behovet for korrekt diagnose, og jo tidligere diagnose stilles og behandlingen kommer i gang, desto bedre er utsiktene.

3-TRINNSPAKKE. Dette var bakgrunnen for at vi lanserte hjertesviktpakken. Imidlertid valgte vi bevisst å avgrense den til å stille diagnose, da dette er det avgjørende steget. Vi har tenkt oss en pakke med tre trinn: 1) Pasienten har mistanke og henvender seg til fastlege 2) konsultasjon hos fastlege, som ved fortsatt mistanke tar blodprøve til bestemmelse av spesifikke hjertemarkører (BNP og proBNP) 3) henvisning til ekkokardiografi der endelig diagnose stilles.

Denne pakken er enkel, lite byråkratisk og trenger ikke tilførsel av store ressurser – og bør kunne gjennomføres innen tre uker. Den er allikevel viktig da den setter fokus på hjertesvikt både i den generelle befolkingen der kunnskapen om sykdommen dessverre er svak, og for helsepersonell som må prioritere undersøkelser. Pakken vil gi forutsigbarhet for pasientene det gjelder.

BEHANDLING. Når diagnosen hjertesvikt er fastsatt, vil tilleggsundersøkelser for å finne den bakenforliggende årsaken, ofte være aktuelt, men oppstartbehandling med medikamenter og opplæring av pasientene er i motsetning til de fleste krefttyper uavhengig av årsaken.

Her kommer sykepleierne inn med full tyngde, og det er ikke tvil om, som Brørs hevder, at opprettelse av hjertesviktpoliklinikker i vesentlig grad har bedret omsorgen.

SAMSPILLET. Det er imidlertid viktig å spille på lag med fastlegene, som vil være sentrale for pasientene resten av livet. Mange pasienter har også andre sykdommer, og de trenger hjelp til å endre livsstil som tilsier involvering av andre spesialister og helseaktører. Behandlingen er derfor kompleks med multidisiplinær tilnærming, men det er ikke tvil om at med god organisering og oppfølging vil mange pasienter med hjertesvikt få vesentlig bedret livskvalitet og leveutsikter.

Det er imidlertid viktig å komme raskt i gang på basis av en diagnose, og det er her hjertesviktpakken kommer inn.

Oppgitte interessekonflikter:
Lars Gullestad har sittet i Advisory board for Sanofi, RES MED, Novartis og Boehringer-Ingelheim

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 17/2016

Powered by Labrador CMS