Kan helsevesenet bidra til å utjevne sosial ulikhet?

Innlegg: Siri Nordahl Tveitan, sosionom Trine Holten, sosionom

SOSIAL ULIKHET er et sentralt tema i norsk helsepolitikk, slik rådgiver Sigrid Hagerup Melhuus i Tankesmien Agenda skriver i sin blogg på nett i Dagens Medisin (19.09.2016).

Sosial ulikhet i helse er forskjeller i befolkningen som varierer systematisk med inntektsnivå, hvor vi bor og hvilken type utdanning vi har. Sosiale ulikheter i helse kan ikke bare forklares med økonomisk ulikhet, men også med forskjeller i atferd og psykososiale forhold.

Ulikheten eksisterer sannsynligvis allerede før pasientene kommer til sykehusene. Likevel kan kanskje det offentlige helsevesenet gjøre noe for å bidra til at helseulikhetene ikke videreføres eller forsterkes i møtet med helsetjenesten.

FALLER UTENFOR. Norge har et universelt helsevesen, med lik tilgang for alle. Likevel er det noen i samfunnet som i ulik grad faller utenfor dette allmenne tilbudet, eller som ikke får et like godt tilbud som andre. Dette går oftest ut over grupper i samfunnet som allerede har dårlige kår, og det bidrar til å øke sosiale ulikheter. Helsesektoren bør bidra til å motarbeide ulikheter blant pasienter, og som Melhuus skriver: «Å redusere ulikhet blant pasientene innenfor helsevesenet, bør være hovedprioritet for all politikk».

Flere økonomiske og psykososiale problemstillinger kan avdekkes eller oppstå i møte med helsetjenesten. Helsetjenester bør unngå å øke sosiale forskjeller, og helseulikheter bør ikke reproduseres i kontakt med helsevesenet.

UNDRINGEN. Mange som arbeider i helsevesenet, undrer seg over hvorfor pasienter ikke møter opp til innleggelse eller til poliklinisk time. Dersom pasienten ikke har noe sted å bo og ingen adresse, vet kanskje ikke pasienten at hun er innkalt ettersom hun ikke har mottatt brev om oppmøte. Det kan oppstå utfordringer med tolkning og forståelse av brev fra helsevesenet, som også kan føre til mangel på oppmøte.

Flere helsearbeidere synes også det er rart at pasienter ikke følger deres råd om behandling og oppfølging. Det kan være råd om hvordan medisiner skal administreres, råd om røykeslutt eller vektnedgang.

KUNNSKAPEN. Kanskje skulle et diabetisk fotsår følges opp jevnlig med lokal sårbehandling og infeksjonsbehandling, men pasienten er uforsiktig og utsetter såret for infeksjon eller sørger ikke for trykkavlastning.

At pasienter ikke følger råd fra helsepersonell, kan ha mange årsaker: Det kan handle om språkforståelse, kunnskap om helse og hvordan denne kunnskapen tas i bruk, eller kanskje bare mangel på penger til behandling og utstyr.

Vi vet fra forskning at de menneskene som har dårlig helse, også er de samme som har lav inntekt, dårlige oppvekstsvilkår og fysisk tunge jobber. Utfordringer fra ulike levekårsområder henger sammen og skaper negative effekter både på individ- og samfunnsnivå.

KUREN. Vi som arbeider i helsevesenet, bør i større grad sørge for at pasientene forstår oss, både i brev og konsultasjoner. Vi bør spørre om pasienten har jobb og forsikre oss om at hun vet hvordan hun kan tilrettelegge arbeidssituasjonen sin for å jobbe til tross for sykdom. Vi bør ta mer hensyn til de psykososiale rammene rundt pasientene – for å optimalisere effekten av helsefaglig behandling.

Vi kan jobbe mer for å utjevne helseulikheter: Viktige faktorer er pårørende, nettverk, økonomi, boligforhold, arbeid, evne til sykdomsmestring og forståelse av egen helse. Vi helsepersonell bør ikke lene oss tilbake og tenke at «noen» må finne en kur mot ulikhet. Vi må innse at vi som jobber i helsetjenestene, potensielt kan være en del av problemet – og også en del av løsningen.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 16/2016