Sett at ekspertene tar feil?

I noen tilfeller kan ønsket om å klassifisere, være et gode – i andre tilfeller et blindspor. Men sett at de fleste diagnoser i psykiatrien er et gedigent feilspor?

Publisert

Denne artikkelen er mer enn fem år gammel.

Innlegg: Dag Coucheron, lege og spesialist i psykiatri

DIAGNOSTIKK I psykiatrien er i sannhet en merkelig prosess. Jeg kjenner ikke veldig mange med diagnosen Aspergers syndrom, men ingen jeg selv ville ha satt denne merkelappen på. Hvorfor? Fordi jeg synes nok at de jeg kjenner, kanskje skiller seg ut fra mange andre jeg har møtt i livet, men ikke på annen måte enn at jeg til nød vil kalle dem «annerledes».

Sett at ekspertene tar feil? Kanskje er mange bare ensomme og fortvilet?

TROEN PÅ EKSPERTENE. Ved Gaustad sykehus ligger det en ung kvinne. I belter på andre året. I belter, dag og natt. Hun har Aspergers. Hun «vet» at hun aldri kan bli frisk av denne sykdommen. Det må hun ha blitt fortalt av noen. Antakelig av noen i helsevesenet. De må ha fortalt at hun er uhelbredelig syk. At hun aldri kan få det annerledes enn det livet hun har i dag. Hvis hun tror på ekspertene, som ikke er uvanlig, fratar de henne et håp om et liv utenfor sykehusmurene. Fri fra beltene.

Sett at ekspertene tar feil? Sett at det ikke er unormalt å bli så fortvilet over sin situasjon at hun faktisk vil ta sitt eget liv? Fordi hun «tror på ekspertene»?

LIVSLANG FORBANNELSE. Jeg har ganske mange ganger hatt pasienter med en schizofreni-diagnose som slett ikke oppfører seg som schizofrene, som ikke passer inn i diagnoseskjemaene, men som faktisk har blitt «friske» i løpet av måneder eller år. Altså var de ikke schizofrene likevel. Likevel har de diagnosen som en livslang forbannelse. Sett at ekspertene tar feil?

Kan dette også gjelde pasienter med Aspergers syndrom? Ingen jeg kjenner kan gi meg svar på ett enkelt spørsmål: Hvor går grensen mellom sunne og syke i psykiatrien?

I litteraturen leser man at en god del av dem som har diagnosen Aspergers syndrom, faktisk «vokser den av seg». Hvordan kan jenta i reimer på Gaustad være så sikker på at hun ikke også kan «vokse seg frisk»? For «sett at ekspertene tar feil»!

«DØDSDOM». Det er dessverre ikke mulig å få kontakt med denne kvinnen. Jeg har forsøkt. Hvis det hadde vært mulig å få kontakt med henne, ville jeg ha spurt: «Kanskje er det ikke deg du primært vil ta livet av? Kanskje er det for eksempel helsevesenet du har lyst til å kverke? Et helsevesen som spenner deg fast i reimer størstedelen av døgnet?

Det ville ikke ha vært så rart om hun hadde ønsket oss dit pepperen gror. Faktisk ville det ha vært mer underlig om hun etter to hele år i belter døgnet rundt var på godfot med sine leger, psykologer, pleiere og hele helsevesenet. At hun hadde et tillitsfullt, konstruktivt, samarbeidende forhold til mennesker som spenner henne fast? Det ville kanskje vært enda mer avvikende enn å ønske hele Gaustad, alle fagfolk og hele samfunnet til Helvete. Sett at hennes opplevelse av håpløshet faktisk er en ganske normal reaksjon på en dom, som for henne oppleves som en dødsdom? Har noen fortalt henne at ekspertene kan ta feil?

ENGSTELSEN. Å sende over 200 mailer til VG, tyder i alle fall på et sterkt behov for kommunikasjon. Og det behovet skal være svakt, svært beskjedent, nesten fraværende hos pasienter med Aspergers syndrom. Står det i bøkene. Hvis Aspergers syndrom overhodet eksisterer? Mange tviler på om diagnosen virkelig refererer seg til en reell sykdom. Kan virkelig «eksperter ta feil»?

Hvis herr Asperger tok feil da han fant at en del pasienter hadde temmelig likeartede reaksjoner, kan det ha vært en normalvariant? Tross alt tilhører vi alle sammen dyrearten «Mennesket; homo sapiens». Er det da kanskje naturlig at noen av oss er mer sky, redde, tilbaketrukne, ensomme og engstelige enn andre?

Kanskje gjelder det mange andre mennesker også. Kanskje gjelder det de fleste som har havnet i psykiatrien? Kanskje er vi alle sammen ganske «normale», men såpass forskjellige at noen, ekspertene, kan ha tatt feil?

ET BLINSPOR? Kan hende er hele diagnoselisten bygget på feil forutsetninger? Og kanskje er den virkelige forutsetningen i og for seg et naturlig ønske om å klassifisere? For når vi klassifiserer, tror vi at vi forstår mye mer enn før, kanskje rent av «det meste»? I noen tilfeller kan naturligvis ønsket om å klassifisere være et gode – i andre tilfeller et blindspor.

Sett at de fleste diagnoser i psykiatrien er et gedigent feilspor? Sett at mennesket med sine milliarder av mulige kombinasjonsmuligheter i sine hjerner faktisk inneholder også mennesker med diagnosen Aspergers syndrom? Er det for dristig å antyde at dette også kan gjelde svært mange andre såkalte psykiske lidelser? Fordi ekspertene kan ta feil.

Ingen oppgitte interessekonflikter

Kronikk og debatt, Dagens Medisin 15/2016

Powered by Labrador CMS